AV SÁPMIS ÆTT

Solveig og Rudolph Johnsons slektshistorie

Rudolph Johnson døde 12. januar 2007. Les hans nekrolog.

Oversatt av Sverre Arneng. Originalens tittel: Lapland Ancestry
Opprinnelig tittel: Av Samisk ætt

E-post til forfatterne:

Web-utgave ved Terje Arneng
Opplysninger etter 1992 er markert med grønt.

Slekten Porsanger - Solveigs mor og Rudolphs far

Slekten Haugnes - Rudolphs mormor

Slekten Langfjord - Rudolphs morfar

Slekten Karesuando - Solveigs far

Innhold

Forord

Slekten Porsanger

John Iversen Porsanger
Brithe (Britha) Marie Andersdatter

Andreas Johnsen
Marie Johnsen
Anna Sofie Arneng
Margrethe Eriksen
Ivar Johnson
Kristine Eriksen

Slekten Haugnes

Petronelle Kristine Johannesen

Albertine Josefine Johnson

Rudolph Johnson

Slekten Langfjord

Regine Dorothea Svendsdatter
Rakel Svendsdatter
Peder Andreas Svendsen

Mekal Severin Johan Pedersen
Ludvig Pedersen

Slekten Karesuando

Carl Alexander Eriksson
Anna Grethe Petersdatter

Isak Carlsen Grape Arneng

Carl Edvard Isaksen
Marie Josefine Mortensen
Hans Peder Isaksen
Olaus Aleksander Arneng

Solveig Johnson

August Isaksen
Anna Sofie Olsen
Erik Karlsen
Peter Carlson
Frederick Carlson
Maria Kristina Johnson
Henrik Karlsen
Sophia Anderson

Lars Levi Læstadius

Forord

En slektshistorie kan aldri bli helt avsluttet, og vi har laget flere utkast, hver gang med tilføyelser og endringer. Det første utkastet, som ble ferdig i 1984, ble oversatt til norsk av Sverre Arneng, Sunndalsøra, og sendt til gjennomlesning til forskjellige medlemmer av slekten. I 1986 lagde vi så en ny utgave i femti eksemplarer som ble sendt til interesserte i USA og Norge. 1986-utgaven var mer biografisk enn genealogisk. Siden har vi samlet flere data, rettet feil og utvidet rammen for dette arbeidet. Denne utgaven (data fra 1989) fører slekten tilbake til da man begynte å føre kirkebøker og manntallslister i Troms og Finnmark. Arden Johnson har redigert og ført det hele på data, og under sitt norgesbesøk i 1987 intervjuet han en rekke mennesker og avdekket nye informasjonskilder. Innsamlingen av data har pågått over en periode på fem år og mer, og de er derfor ikke like ferske. Noen av opplysningene går igjen i alle tre bindene. Dette er gjørt for at hver del skal kunnes leses uavhengig av de andre. Vi føler at vi nå har fått dypere forståelse av og bedre kjennskap til vår ætt på Nordkalotten - i Sápmi (Sameland).

Det er mange som har vært oss til stor hjelp, og vi vil derfor rette en særlig takk til Hans Hansen, Indre Billefjord, Jenny Drolshammer, Oslo, Nelly Henriksen, Honningsvåg, og Sverre Arneng, Sunndalsøra.

---

Innledning

Som ung gutt i Duluth, Minnesota begynte jeg tidlig å spørre mor om slekten vår i Norge. Vi kom hit til USA da jeg bare var halvannet år gammel, og far døde da jeg var fem. Vi hadde ingen slektninger i Statene, og jeg vill gjerne vite litt om de vi hadde i Norge. Jeg spurte hvorfor far forlot Norge, likte han seg ikke der? Jeg fikk vite at han trivdes i Finnmark og hadde bra jobb på en fabrikk på Kirkenes. Men så fikk han høre hvor storartet det var i Amerika. Den som fortalte dette var Hans Isaksen, som jeg hadde møtt i Thomson. Under et besøk i Norge hadde Hans fortalt om Minnesota, at det var godt om arbeid der, og at lønna var bra. Dette hadde altså far hørt.

Jeg slo meg til ro med dette en stund, men senere hadde jeg flere spørsmål: Hvorfor reiste Hans fra Norge, og hvorfor slo han seg ned i den lille byen Thomson? Og hvordan hadde det seg at han kunne finsk? Jeg fikk vite at han hadde ei tante som hette Sofie og som bodde i Thomson, og hun hadde ei søster og to brødre som hadde innvandret tidligere og bosatt seg i Carlton County.

Disse slektninger til Hans var finsktalende. De kom opprinnelig fra Tornedalen i svensk Lappland, og hadde flyttet, først til Norge og så til USA. Jeg fikk også greie på at far, som stammet fra reindriftssamer i Karasjok, også kunne finsk. Mor mente at han dels var av finsk, dels av samisk slekt. Mine spørsmål fikk nå etterhvert et historisk innhold: Jeg oppdaget at tusenvis av mennesker hadde forlatt de samiske distrikter i det nordlige Norden og emigrert til USA.

Når jeg leste om innvandringen til USA, fant jeg aldri noe om Nord-Europas minoriteter, bare en enkelt fotnote i Blegens historie om innvandringen fra Norge. Jeg følte trang til å vite mer om disse menneskene og om hvordan deres leveforhold hadde ført til at de reiste til Amerika. Og hvorfor var de ikke blitt nevnt i historiebøkene?

Vi har forsøkt å tegne et riss av ættene til våre besteforeldre for å lære om deres levesett, og dermed få klarhet i hvorfor deres barn valgte å utvandre til USA. Vårt mål har ikke bare vært å snuse opp mest mulig genealogisk materiale og lage et slekts-tre med alle dets greiner. Vi har også ønsket å finne ut hvorfor de forlot gamlelandet, og hvordan det gikk med dem etter at de kom til USA.

Vi har dessuten måttet revurdere vår oppfatning av hvor vi hører hjemme rent etnisk. Vi er sønner og døtre av Norge, det står fast; men vi har ikke alltid følt oss særlig hjemme i de gamle stavkirker og tømmerhytter. Kulturarven med stavkirker, rosemaling og hardingfele er jo ikke særlig representativ for de nordligste Norge. Vi snakker norsk, men morsmålet, som vi aldri lærte, er samisk. Vi tilhører et subarktisk folk med reindriftssamer som kjerne. Vår rasemessige hukommelse rekker tilbake til den tiden vi bodde i telt og gamme. Vi går i fargerike klær, vår folkemusikk er joiken, og vår opphavlige religion var sjamanistisk. Som folk er vi nært knyttet til naturen i nord. Vi tilhører samefolket.

Det har vært givende for oss å granske våre røtter, bli kjent med slekt, og lære om vår identitet, som går langt bakover i tiden.

Slekten Porsanger

Porsanger er slektsnavnet til Ivar og Sofies forfedre. Ivar Johnson (Iver Johnsen) er far til Rudolph, hans søster Anne Sofie er mor til Solveig. Sofie ga Solveig og Rudolph flytteattesten (se nedenfor) som hadde tilhørt hennes far, Jon Iversen. Det er et offentlig dokument utstedt av sognepresten i Kistrand og er datert 31-12 1872 i forbindelse med at Jon Iversen skulle flytte fra Karasjok til Porsanger.

Udflytningsattest Karasjoks Sogn Ministerialbog udviser at Jon Iversen av foreldre Iver Johnsen Porsang og Hustru Marit Johnsdatter Siri er født 1ste - første November 1847 - syv og firti, konfirmered 20de - tyvende Marts 1864 - fire og seksti, med Vidnesbyrd om megget god Kristendomskundskab, Flid og Oppførsel, hvilket herved på Embeds Vegne attesteres med Tilføjended af, at hans Vandel er mig bekjendt som særdeles god og kristelig, hvorfor jeg også vil ønske, at Guds Velsignelse maa ledsage ham, naar han nu forlader den Menighed, hvor han hidtil har hørt hjemme, forat bosætte sig i Kistrands Sogn, eller maaske efter Omstændigheterne i Lebesbys Sogn. Kistrands Sognepræstembede, 31te December 1872. M o e (sign.) Attesten betalt med 32 - to og trædive Shilling M o e (sign.) Indført i Ministerialbog Fol. 236 M o e (sign.)

Med dette dokumentet som utgangspunkt slo jeg opp i ei bok av Erik Blix: Nesseby- og Polmakslekter (Oslo, Universitetsforlaget, 1967). Denne boka nevner en Ivar Johnsen Porsanger gift med Marit Johnsdatter Siri, men flere av opplysningene syntes ikke å stemme, og da jeg var i Norge skrev jeg til Erik Blix, som dengang var domprost i Tromsø, for å få problemet avklart. Han sendte meg flere sider av et manuskript som han arbeidet med, som beskriver Karasjokslektene. Fra hans notater kan vi følge slekten flere generasjoner bakover. Videre brevveksling ble umulig da Blix døde. Hans materiale ble overtatt av Hans Hansen i Porsanger, som fant at det var noe omtrentlig. Hans Hansen og hans medhjelper har fortsatt arbeidet, og vi tar med fotokopier av arbeidet deres, som ennå pågår.

Jeg bør si noe her om de etniske forhold: I Nord-Norge lever nordmenn, samer og finner side om side ("tre stammers møte"). Samene er de opprinnelige innbyggere og har levd i området fra så langt tilbake som eldre steinalder (komsakulturen på finnmarkskysten). Koloniseringen av nordiske folkeslag av germansk avstamning foregikk langsomt og gradvis, og finske innvandrere i hungerperioder på sytten- og attenhundretallet kom fra Nord-Finland og Nord-Sverige. Dette var Sápmi, seinere oppstykket av nasjonalstatene Norge, Sverige, Finland og Russland. Vår slektshistorie går tilbake til begynnelsen av forrige århundre og lenger, da Finnmark var enda tynnere befolket enn det er idag. De fleste innbyggerne var samer, og nordmennene som slo seg ned der, var handelsmenn og offentlige tjenestemenn (prester, lensmenn, lærere osv.)

Våre forfedre i Porsanger var fjellsamer som giftet seg inn i flere velkjente samefamilier som Joks, Siri, Turi, Porsanger, etc. Vi vet at Rudolphs far, Ivar, bar kofte i sin konfirmasjon og søsteren, Kristine, ble ofte sett i kofte. Våre slektninger i Porsanger var for det meste læstadianere. Det ser ut til at våre slektninger av idag betrakter seg som norske, men noen vil hevde at før i tiden var vi for det meste samer.

Porsanger ligger i Norges nordligste fylke med et subarktisk klima og er tynt befolket, også idag. På et område som er større enn Danmark, bor det 75.000 mennesker (1986). Ett av de større tettstedene er Lakselv innerst i Porsangerfjorden med 1500 innbyggere. Det har vært NATO-base. Det var på nabostedet Brennelv at John og Britha Maries familie slo seg ned.

Porsangerslekten slik den er beskrevet, først av Erik Blix, Tromsø og nå av Hans Hansen, Porsanger, begynner på 1700-tallet da man begynte å føre fødsler, dødsfall og giftermål. Det begynner med en som hette Nils og hadde en sønn som hette John Nielsen Porsanger.

I Porsangers bygdehistorie får vi greie på at innbyggerne engang måtte betale skatt både til Danmark-Norge, Sverige og Russland, som alle hevdet å ha eiendomsrett til området. Ja i 1664-1667 måtte de til og med betale en ekstra skatt til Kongen av Danmark fordi datteren hans skulle gifte seg!

Her bør nevnes at det tidlig var forbudt ved lov å gi samebarn samiske eller "hedenske" navn, og når det viser seg at navna er ensidig bibelske eller norske, er det av hensyn til kirkebøkene, og det var ikke nødvendigvis de navna som ble brukt til daglig. Mange, også innen vår slekt, har samiske navn som er oftere brukt.

Vi vil nå oppgi navna på de av våre forfedre som vi har noe å fortelle om.

Niels

Far til John som ble gift med Karen, datter av reinnomader:

Lars Persen Joks
Kirsten Persdatter

John Nilsen Porsanger 1751 - 1.6.1832
Karen Larsdatter Joks 1754-7 - 13.1.1823
gift 26.12.1775

John var reineier og ble konfirmert i Kistrand 7.9.1766 da han var 15 år. Han ble også begravd der. Karen ble konfirmert 2.9.1770 i Kistrand 16 år gammel og ble begravd i Karasjok. Ett av de seks barna deres var John Johnsen Porsanger som ble gift med Sara, datter av reineiere:

Iver Nilsen Siri
Kirsten Amundsdatter

John Johnsen Porsanger 1784
Sara Iversdatter Siri 1788 - 25.10.1860
gift 19.2.1809

John ble døpt 29.8.1784 i Kistrand og bodde i Veinesbukt. De fikk åtte barn; ett av dem het Iver Johnsen Porsanger og ble gift med Marith, datter av reinnomader:

John Johnsen Siri
Gunil Aslaksdatter Turi

Iver (Ivar) Johnsen Porsanger 3.9.1813 - 24.7.1860
Marith Johnsdatter Siri 28.12.1817 - 16.1.1888
gift 20.4.1840

Iver, som også var flyttsame, ble begravd i Kautokeino og Marith ble begravd i Lakselv. De bodde i Indrebukta, Gåradakt ved Porsangerfjorden, på en gård som hette Veinesbukt. Sønnen deres, John Iversen fikk den gamle gården oppmålt og taksert i 1874, derved får vi vite en god del om Veinesbukt. Den lå innenfor Gåradaktbukta, den hadde vært ubebodd og var gjengrodd med små trær. Jorda var tynn og karrig, men med forsiktig bruk kunne den fø tre kyr. Dokumentet trekker opp eiendomsgrensene og anslår en skjønnstakst til en verdi som svarer til tre kyr eller tjue speciedaler (se side ??). Ifølge loven kunne tilgrensende statsalmenning brukes til beite, og gården kunne fø fem kyr. En skal være klar over at gården lå ved Porsangerfjorden og at det viktigste levebrødet var fiske.

Iver og Marith hadde tre barn:

Gunnhild Iversdatter Porsanger 29.2.1844 - 17.6.1861

Det står at hun ble født "på fjellet", enten om vinteren, eller under vårflyttingen, da de jo var flyttsamer. Hun er begravd i Kautokeino. Broren hennes het:

Aslak Iversen Porsanger 1850-1913
gift med Marie Johannesdatter

Han var fisker og omkom på sjøen nær Kjelvik. Marie var fra Iggaldas og de bodde på Gjerdenden, Iggaldas ved Porsangerfjorden. Hans eldre bror het:

John Iversen Porsanger 1.11.1847 - 22.1.1931
Britha Marie Andersdatter 1853-1908
gift 21.11.1875

John var den nesteldste av de tre barna, men fortsetter vår slekt. Hans samiske navn var Jolle-Jovna. Han ble konfirmert i Karasjok 20.3.1864 sytten år gammel. Vi vet at familien var reingjetere og at søsteren hans var født på fjellet under vårflyttingen. Det er blitt fortalt at familien mistet reinflokken i en naturkatastrofe, og da John var tjuefem år, i året 1872, forlot han Karasjok og flyttet til Porsanger. Tre år seinere ble han gift med Britha fra Lakselv. Sofie Arneng, mor til Solveig, mintes faren sin som "en liten og snild same", og mora Britha som en høy, streng, firskåren kvinne som snakket finsk. Det heter i familiekretser at Brithas far eide flere jordstykker i Lakselv og gav datteren det dårligste stykket fordi hun giftet seg med "en fattig lapp". Dette jordstykket ligger i nærheten av Brennelv og heter Gjerdenden eller på finsk Aidenpää, dvs. enden på et reingjerde. Inge, som er gift med et barnebarn av John og Britha, kalte stedet "Det lille huset på prærien". Stedet Brennelv ligger der hvor elva Brennelv renner ut i Porsangerfjorden, ti kilometer øst for Lakselv. Det er laks i elva og torsk i fjorden. Der Brennelva munner ut i fjorden er det langgrunt, noe som gjør det vanskelig å sette ut båt. Selve gården er et lite, flatt land med dårlig, sandholdig jord, overgrodd med tyttebærlyng og røsslyng. Det er bare i et hjørne at det går an å dyrke poteter. Men det er beitemark for sau, og fisket kan være godt, både i elva og på fjorden. Eiendomsskillet går opp til ei fjellknaus som heter Andersfjell etter onkel Anders.

Vi er kommet til at Britha Marie, som var født i Lakselv, må ha vært av delvis finsk avstamming, da det ble snakket finsk i hjemmet og alle barna kunne finsk, også Ivar og Sofie. Men vi tror at det også ble snakket samisk, fordi den eldste broren, Anders, en gang diktet en sang på samisk. Vi vet at mange samer kan finsk, som er mye brukt i Porsanger. Vi vet nå mye mer om våre forfedre i Porsanger etter at Porsanger bygdebok kom ut i 1986. Vi har også tatt kontakt med slektsgranskeren Hans Hansen i Porsanger, som har satt opp en slektstavle for Britha Marie. Porsanger bygdebok starter med istida og eldre steinalder i Porsanger, og lar oss få vite at vi i flere årtusen tilhørte et fangst- og samlerfolk.

Vi skal i midlertid ta for oss Brithas avstamming i henhold til Porsanger bygdebok, nemlig Claes Jönssonslekta.

Jöns

Jöns (Jens) født midt på 1600-tallet, hadde to sønner: Tomas og Claes. Claes ble gift med Margeta, datter av:

Erich Matzson

Erich bodde i Karasjok og er omtalt i folketelling av 1741 sammen med kona si, sønnen og fem barn under 15.

Claes (Claus) Jönsson 1696 - 30.5.1773 (gravlagt)
Margeta Eriksdatter

Claes var født i Muonioniska, et kirkested ved Muonioelva i Tornedalen noen få kilometer sør for Karesuando på den siden som ble finsk ved grenseavtalen i midten av 1800-tallet. Denne byen, som i dag heter Muonio, nevnes av en tidlig reisende, Sophus Tromholt i boka Under nordlysets flammer (1885). Forfatteren var meget misfornøyd med alle stedene han besøkte, unntatt Muonioniska, som han likte svært godt. Emil Gryni skriver i boka Från Tornedalen til Nordnorge at det i kirkeboka for Karasjok i 1728 var oppført tre brødre som nybrottsmenn: Mats, Henrik og Erik Persson, samt deres svoger Claes Jönsson fra Muonioniska. Claes bodde i Karasjok og var laksefisker og bonde, og broren, Thomas, arbeidet for han som dreng. Claes og Margretha hadde flere barn; en av disse var sønnen Erich.

Erich Clausen 1715-1782
Margethe Nilsdatter 1717 - 8.6.1801
gift 21.12.1745

Erich, som var laksefisker og bonde, bodde i Karasjok. Han er oppført i folketellingen av 1762 som en mann med små midler ("i middelmodig stand"). Margrethe var født i Avjovarre. De hadde seks barn, og av dem nevner vi Claes (Claus) Eriksen.

Claes (Claus) Eriksen 28.3.1754 - 10.6.1832
Maren (Marit) Andersdatter 1754 - 1833
gift 26.8.1781

Claes var født i Karasjok og døde i Børselv. Han står oppført som reineier som seinere ble fisker og bonde i Børselv. I følge Hilmar Iversen, Russenes, var det Claes som førte noen illgjerningsmenn på villspor i fjellet ved Skarvberget/Nordmannset og ble folkehelt. Disse opplysningene stammer fra et trykt genealogisk oppsett over Claes Jönssonslekta. I den oscarnominerte, samiske filmen Veiviseren fra 1987 blir en flokk røvere ført vill og omkommer i et skred. Helten i filmen minner om vår Claus Eriksen fra Porsanger.

Maren ble konfirmert i Kistrand i 1769 og døde i Børselv. Claes og Maren hadde tre barn, av hvilke ett var Peder, som giftet seg med Ane, datter til:

Iver Pederson - Repvågstrand
Berit Samuelsdatter - Karasjok

Peder Claussen 9.12.1787 (døpt) - 16.2.1856
Ane Iversdatter 5.6.1791 (døpt) - 10.10.1853
gift 4.10.1812

Peder ble døpt i Karasjok og døde i Børselv der han hadde vært bonde og fisker. Ane ble døpt i Kistrand. Om Peder står det i Porsanger bygdebok at han var med i en historisk hending under napoleonskrigen. Danmark-Norge var på Napoleons side, og britene forsøkte å blokkere norskekysten, bl.a. for å stanse pomorhandelen og utførselen av fisk til Russland. I juni 1809 var et britisk krigsskip på vei mot finnmarkskysten. En fembøring drog da avgårde rundt Nordkapp for å varsle de norske fiskebåtene om faren som nærmet seg. En av mannskapene ombord var Peder Clausen. I Børselv, der Peder bodde, er det funnet steinalderboplasser, utgravd av Nummedal i 1929. De stammer fra Komsakulturen fra slutten av siste istid, altså for 8-9 tusen år siden. Peder og Ane hadde tolv barn. Vi tar for oss Andreas (Anders) som ble gift med Brita, datter av:

Michael Hansen
Ane Johannesdatter - Børselv

Andreas (Anders) Pedersen 15.7.1824 - etter 1865
Britha Mikkelsdatter 1828-1865
gift 27.9.1846

Det samiske navnet til Andreas var Palun-Antte. Han vart født i Børselv og var båtbygger, fisker og bonde bosatt nær Dupelv ved Brennelv. Brithas samiske navn var Mikon-Brita. Det ble fortalt at Anders i 1865 hadde 1 hest, 11 kyr og 15 sauer. Hestehold var sjeldent i Porsanger på den tiden, og Porsanger bygdebok nevner at den omstendighet at Andreas og to andre båtbyggere hadde hest, gav dem betraktelig sosial prestisje. Anders og Britha hadde 11 barn. Vi merker oss at sønnen Peder, eller Palun-Piettari på samisk, ble læstadianerpredikant. Vi er særlig interessert i datteren deres, Britha Marie, som ble mor til Rudolphs far Ivar, og til Sofie, Solveigs mor. Vi kan forstå at Andreas var velstående nok til å kunne gi datteren et jordstykke i medgift, selv om det i følge familieoverlevering var "det dårligste stykket" ettersom hun giftet seg med en "fattig lapp". Det ser ut til at Britha Marie var av både samisk og finsk ætt.

Andreas var båtbygger og ikke reingjeter, og hadde derfor mindre bruk for samisk, som er et språk godt egnet for reindrift. Han var nok bedre tjent med finsk, som etterhvert ble hovedspråket i Porsanger. Selv om familien var samisk, var det finsk som ble snakket hjemme.

Brithe (Britha) Marie Andersdatter 1853-1908
John Iversen Porsanger 1.11.1847 - 22.1.1931
gift 21.11.1875

Vi har fulgt slekta til Britha Marie idet vi startet med Jöns, og hans sønn Claes, født 1696. Britha ble konfirmert i Kistrand 6.6.1869. Her er det de to greinene møtes, nemlig forfedrene til Britha og John.

Det var på Gjerdenden i Brennelv at Britha Marie og John oppdro sine ni barn i et hjem der beskjedne midler gjorde at en levde fra hånd til munn. Barna måtte tidlig ut for å finne seg arbeid. Britha Marie døde i 1908 da yngstemann, John, bare var tretten år gammel. Men mannen hennes ble 84; han døde i 1931. Anders, som var eldst, var ugift og bodde på Gjerdenden til sin død i 1950. Han ble 73 år gammel.

Da tyskerne under siste verdenskrig trakk seg ut av Finnmark i 1944, ødela de alt. Også Gjerdenden ble brent til grunnen. Anders måtte evakuere sørover. Da han kom tilbake etter krigen, ble huset gjenoppbygd. I 1953 kjøpte Jenny, niesen hans, det. Hun og mannen hennes, Inge, kaller det "Det lille huset på prærien". Plassen har verken brønn eller strøm og kan bare brukes som sommerhytte. Jenny, datter til Margrethe, og Inge bor i Oslo. Men nesten hver sommerferie drar de til "det lille huset på prærien". En annen kusine, Ingeborg Gustavsen, bodde i Lakselv. Hun døde i 1982. Det er tre andre søskenbarn i nærheten, nemlig Nana og Waldemar Eriksen, og Ingrid Riise. Gjerdenden kommer aldri til å bli et gårdsbruk igjen, men egner seg godt som sommersted. Utsikten over fjorden mot Lakselv med snøkledte fjell er praktfull, men jet-støyen fra Banak lufthavn kan være ubehagelig. Om sommeren er utsikten utover fjorden stemningsfull med midnattsol og med tjelden som akkompagnatør.

Vi fortsetter den genealogiske oppstillingen med barna til John og Britha i kronologisk rekkefølge sammen med deres etterkommere. De er tanter og onkler til Rudolph og Solveig.

Andreas Johnsen 1877-1950
Marie Johnsen 1881-1961
Anna Sofie Arneng 1883-1973
Margrethe Eriksen 1885-1970
Ivar Johnson 1887-1921
Kristine Eriksen 1889-1962
Simon Peder Johnsen 1891-1977
John Johnsen 1895-1967
Brita Lovise - døde fjorten år gammel.

Andreas Johnsen 28.5.1877 - 8.9.1950

På samisk het han Jolle-Jon Anthe og på norsk Anders, og fødsels- og dødsdata er hentet fra gravsteinen. På legitimasjonskortet hans er imidlertid 1878 oppført som fødselsår. Han var født i Gåradakt ved Porsangerfjorden og bodde hele livet på Gjerdenden, forble ugift og var bonde, snekker, fisker, skomaker osv. Han hadde mange læstadianervenner, og det var dem som satte opp steinen på grava hans i Lakselv. Han døde under et religiøst møte i Narvik, der han var sammen med Margrethes mann, Øyvind Eriksen.

Solveig husker at han var en spedbygd og meget stillfarende mann. Det var Jenny, ei av niesene hans, som gav oss legitimasjonskortet, datert 4.4 1941. Da var han 63 år. På passfotoet har han svart hår og bart og en liten blomst i knapphullet. På kortet står det at han er arbeider, født og oppvokst i Brennelv og norsk statsborger. Solveig har malt et portrett av han etter dette bildet, som nå henger i den tidligere boligen hans i Brennelv. Han blir husket av nieser og nevøer som "snille onkel Anders".

Hans Hansen forteller at Anders engang skrev en sang som het Sangen om alaskafarerne. "Den var meget gripende og spennende med rike forråd av samiske ord", står det. Han skriver videre at de han kjente som kunne sangen nå er døde.

Marie Johnsen 2.10.1881 - 13.10.1961
Nils Johnsen 17.10.1871
gift 28.9.1902

Hun var født i Brennelv og døde i Honningsvåg. Hennes samiske navn i slektshistoria for Porsanger er Jolle-Jon-Maija. Nils, som var sjøsame, var av Boineslekta fra Sinkelvik på østsiden av Porsangerfjorden i Nordkapp kommune. Han hadde en sønn som het Johan Ivar med sin første kone Elisa Margrethe Iversdatter. Han var bonde og fisker. Marie og Nils hadde åtte barn:

Johan Arvid Nilsen 24.11.1904 - 25.2.1957. Johan bodde mange år på Kirkenes og arbeidet som snekker. Han var ungkar og nær venn av Arnengfamilien. I trettiåra var han et års tid i Sovjet og lærte litt russisk, og da Kirkenes ble befridd av russiske tropper i 1944, ble Johan derfor benyttet av politiet. Under sitt norgesbesøk i 1949 husker Rudolph Johan da han kom til Olaus' 70-årsdag sammen med sognepresten Galschiøt som han hadde samarbeidet med i undergrunnsbevegelsen under krigen og var blitt gode venner med. Da han ble presentert for sin amerikanske fetter, sa Johan at det var hyggelig å møte en amerikansk arbeider, og at han hadde stor respekt for den amerikanske arbeiderklassen. Johan gjorde familien Arneng mange tjenester, pusset opp kjøkkenet, satte opp gjerde m.m. Solveig minnes at han knabbet juletrepynt fra tyskerne og gav dem til familien Arneng.

Marie Bergitte (Johnsen) Lauritzen 28.9.1906. Er født i Sinkelvik, Porsanger og bor nå i Lakselv. Hun var gift med Ludvig Lauritsen 6.6-1906 - 13.3.1980 fra Godvika, Laksefjord. De var begge 28 år da de giftet seg i Honningsvåg, og de bodde i Godvika. Da tyskerne trakk seg ut av Finnmark ville ikke Marie og Ludvig evakuere, men gjemte seg i ei berghule til 1945. De gjenreiste huset sitt i Godvika. Seinere flyttet de til Honningsvåg. Barn:

Ida Kristine (Nilsen) Mikalsen 26.11.1911 - 5.5.1969. Var gift med Jens Hedlund Mikalsen 9.8.1911 - 4.12.1973. De bodde i Honningsvåg. Barn:

Nelly Josefine (Johnsen) Henriksen 22.6.1921. Gift 12.6.1946 med Hjalmar Nicolai Henriksen 2.12.1913 - 17.7.1989. Nelly bor i Honningsvåg og har skrevet til oss og gitt oss opplysninger til denne slektshistoria. Barn:

Aslaug Elisabeth (Johnsen) Sjøveian 30.8.1925. Gift med Harald Sjøveian. Barn:

Anna Sofie Arneng 6.11.1883 - 4.1.1973
Olaus Aleksander Arneng 30.3.1879 - 17.5.1961
gift 29.9.1905

Sofie var født i Brennelv og døde i Duluth, Minnesota. Hun ligger begravd på Nordstrand kirkegård i Oslo ved siden av Olaus. Fem år gammel flyttet hun hjemmefra for å passe naboens barn. Man mente at det var bra for spedbarn at de ble vugget, og nettop dette var det første oppdraget Sofie fikk. Seinere ble hun hushjelp hos sognepresten i Kistrand. Deretter tok hun post som hotellpike i Hammerfest. Og der var det at hun traff Olaus Isaksen for første gang, en kjekk, ung reisende fra Oksfjordhamn i Nord-Troms, han som skulle bli hennes ektemann. Da det var så mange som het Isaksen, tok han navnet på hjemplassen og kalte seg Isaksen-Arneng; seinere ble Isaksen sløyfet.

Olaus fortalte engang datteren sin hvordan han først møtte Sofie. En gang da han var gutt, skulle han på skolen. På veien møtte han en vakker samejente og ville gjerne leke med henne. Men hver gang han nådde henne igjen, forsvant hun, for bare å komme til syne lenger fremme. Dette hendte gjentatte ganger, og han klarte ikke å nå henne igjen. Mange år seinere da han var blitt reisende, tok han inn på et hotell, og der så han den samme jenta som han hadde sett som gutt. Hun var nå hotellpike, og han fikk et glimt av henne idet hun kom ned trappen. Det var Sofie, og det førte til stevnemøter og giftermål. Hun var 23 og han 27. Se bildet på side ??.

Det var blitt funnet jernmalm i Sør-Varanger rundt århundreskiftet, og det vokste snart frem et anleggssted som fikk navnet Kirkenes. Dit flyttet Olaus og Sofie, og i 1907 fikk Olaus arbeid ved A/S Sydvaranger som arbeider ved anrikningsverket. De slo seg ned på Kirkenes for godt, og Olaus bodde der helt til han gikk av med pensjon i 1951. Sofie og Olaus fikk seks barn, det første i 1908 og det siste i 1925, alle født på Kirkenes. Motgang og medgang skiftet med tidene, og Olaus hadde hell med seg som agent. I 1914 reiste Sofie og Olaus en tur til Kristiania og til København der de var på verdensutstillingen.

Da Sofie var ung hadde hun ønsket å bli jordmor, og hun beklaget seg alltid over at hun aldri hadde fått noen utdannelse. Hun hadde stor aktelse for utdannelse, en holdning hun overførte til sine barn. Hun tok seg tid fra sitt daglige strev som husmor til å ta pianotimer hos en lokal musiker som het Waldemar O. Svendsen. Olaus hadde nemlig fått i huset et brukt Brødrene Hals piano som han overveide å kjøpe. Prisen var 600 kroner. Han sa da til Sofie at hvis hun lærte seg å spille julesangene, skulle han kjøpe det. Også guttene lærte å spille, og huset gjenlød av både piano- og fiolinmusikk. Olaus hadde skrevet til Norsk Musikforlag etter et utvalg noter, og da de kom, beholdt han likeså godt hele bunken. Det var Beethovens Måneskinnssonate og stykker av Oskar Merikanto, som Sofie likte. Hun kunne spille flere av hans komposisjoner, f.eks. Mustalainen, Tulli Tulli Tei, osv.

Sofie sang i kirkekoret og var medlem av kirkeforeningen, fant tid til å drive med håndarbeid, som brodering, korssting og hekling. I flere år i tjueåra og trettiåra hadde hun spisegjester, for det meste lærere. Hun var flink å lage mat og leide hushjelp for å hjelpe til på kjøkkenet og ellers. Hun hadde sine egne politiske meninger, stemte på arbeiderpartiet enda mannen var innbitt venstremann. Hjemmet var et lykkelig og aktivt sted, og familien tok ivrig del i stedets kulturelle og politiske liv.

De harde depresjonsåra rundt 1930 var vanskelige, også for familien Arneng. To av sønnene, Leif og Odd, fikk utdannelse i henholdsvis Oslo og Tromsø, og til det trengtes penger. Det kom derfor godt med at tredjemann, Rolf, hadde arbeid og kunne bidra. I okkupasjonsåra ble Kirkenes, som bare ligger 8 km fra grensen mot Sovjet, en viktig forsyningshavn for tyskernes nordfront og transitthavn for troppene deres, og stedet huset ti ganger så mange tyskere som nordmenn. Bombing var derfor en daglig foreteelse. I løpet av krigen hadde Kirkenes over tusen flyangrep, og det var litt av et under at så få sivile ble drept. Allerede før Norge kom med i krigen var Leif og Rolf kommet til Oslo. Leif studerte realfag og var vikarlærer, Rolf var rekonvalesent etter en lungeoperasjon, og Sverre og Odd kom litt seinere, Odd for å gå på Kunstakademiet og Sverre for å ta examen artium, deretter arbeidet han i en butikk.

Etter to krigsvintre evakuerte Sofie og den 17-årige datteren Solveig til Oslo hvor Rolf hadde klart å skaffe dem et sted å bo. Noen kirkenesfolk som bodde i Oslo og som var i motstandsbevegelsen, fortalte at de var nødt til å rømme til Sverige. De tilbød ham å overta deres leilighet på vegne av Sofie. Dette innebar stor risiko for Rolf som ble tatt inn til forhør både av Stapo og Gestapo. Det endte imidlertid bra, og familien hadde nå et hjem i Oslo. Seinere kom Olaus, og dermed var alle samlet. Under et bombeangrep høsten 1943 brant huset på Kirkenes ned til grunnen, og i 1944, da tyskerne trakk seg ut av Finnmark, ødela de de gjenværende bygningene. Da krigen var over, reiste først Olaus, så Sofie tilbake til Kirkenes. Ei brakke ble satt opp på branntomta. Olaus vendte tilbake til arbeidet sitt ved A/S Sydvaranger der han ble til han fyllte 70 år.

Olaus og Sofie besluttet nå å flytte sørover og gjenoppbygge huset i eller nær Oslo, ettersom jo alle barna oppholdt seg der, og ingen av dem kom til å flytte nordover. Igjen var det Rolf som påtok seg ansvaret og bekymringene med å skaffe tomt og de nødvendige byggeløyver, arkitekttegninger, osv. I 1951 stod huset ferdig. Sofie var alt kommet sørover, og Olaus, som nå var pensjonist, kom etter. Leif var gift og lektor i Fredrikstad, Solveig var også gift og hadde emigrert til USA. I huset flyttet Rolf og Helene inn i leiligheten i 2. etasje, Odd i atelieret og Sverre i hybelen, også i andre etasje. I første ble en to roms hybelleilighet leid ut, og Sofie og Olaus flyttet inn i hovedleiligheten med veranda mot hagen og frukttrær og bærbusker og blomster. Alt dette takket være Rolfs initiativ og innsats. Sofie var nå som før familiens samlende midtpunkt.

Sofie og Olaus kunne nå feire gullbryllup i sitt nye hjem, I august 1956 var de en tur til Kirkenes, men de trivdes like så godt i Oslo, og hadde ofte besøk av venner og slektninger nordfra og av et stadig økende antall barnebarn. Det var likevel et stort savn at Solveig, som stod henne så nær, var så langt borte. I ti år nød de sitt otium før Olaus døde. I 1961 tok Sofie sin første tur til Duluth, USA for å besøke Solveig og Rudolph og hilse på de tre barnebarna. Hun ble der et år og kom så tilbake til Oslo sammen med ett av barnebarna, Arden, som da var 13 år gammel.

Det ble ensomt for Sofie nå da Olaus var borte. Solveig besøkte henne i 1964 sammen med barnebarna Kai og Iva, likeså i 1968, denne gangen alene. I 1969 reiste Sofie og Odd til Duluth på sommerferie. Etter at de var kommet hjem døde Odd plutselig. Sofie var nå 86 år og begynte å bli glemsom, og i 1970 reiste hun atter til Duluth, denne gangen for å bo sammen med datteren, som best kunne ta seg av henne. Rudolphs mor Albertine bodde også der, og de to bestemødrene gikk godt i lag. De var blitt kjent med hverandre mange år tidligere, før første verdenskrig. De tilbrakte mangen hyggelig stund sammen foran fjernsynsapparatet og så såpe-operaer, med Albertine som tolk. Sofie fikk mange venner i Duluth, folk som snakket norsk eller finsk. Barnebarna kunne også litt norsk. Hun døde 89 år gammel. Hennes aske ble sendt hjem til Norge.

Barna og etterkommere til Sofie følger nedenfor.

Margrethe Eriksen 12.3.1885 - 9.12.1970
Hilmar Eivin (Øyvind) Eriksen

Margrethe haddde ei datter med en tysk ingeniør som het Neuser. Han falt i første verdenskrig.

Gretel Ingeborg Gustavsen 19.10.(12.9.?)1914 - 12.3.1982. Ingeborg tilbragte noen av sine barneår hos onkel Anders i Brennelv og noen år hos familien Arneng på Kirkenes. Hun ble gift 16.10.1937 med Jonas Gustav Gustavsen 5.6.1914 og bodde i Lakselv. Barn:

Margrethe ble gift med Øyvind Eriksen fra Porsanger. Far hans var lærer og het Mikkel. Øyvind var enkemann og hadde seks barn med sin første kone, Konstanse Nilsen, som er i slekt med Mai Bye fra Trondheim. Disse barna heter Erling Hilmar, Einar, Ove Kjærbek, Hagbart Andor, Øifrid og Rolf. Sønnen Hagbart Eriksen er gift med Edel, og de bor i Kautokeino hvor hun er lærer. Hagbart og Edel har flere barn: Reidun, Reidar, og Kari Margrethe. Margrethe (et bilde på side ??) og Øivind hadde følgende barn:

Helmer Johannes Eriksen 14.4.1922. Født i Porsanger, Helmer flyttet til Moss i 1945. Han og broren Marius rømte til Sverige under krigen. Helmer er murer og entreprenør. Han er gift med Birgit Møller 1.4.1919 fra Moss. Hun døde våren 2000. Barn:

Ingrid Konstanse Riise 1.8.1923. Født i Brennelv. Giftet seg med Edmond Georg Hilmar Riise (14.5.1922 - 2.11.99) De eide og drev landhandleri i Brennelv. Barn:

Øivind Marius Eriksen 21.10.1924. Marius er født i Brennelv. Som tenåring flyktet han til Sverige sammen med Helmer, og etter krigen flyttet han til Oslo og ble drosjesjåfør. Marius var forlovet med Ingeborg Shille fra Øverbygd i Målselv som døde i barselseng. Sønn:

Marius ble gift med Kari Andresen 14.7.1932 - 1979. Barn:

Anne Marie 30.12.1926 - 1928

Jenny Margrethe Drolshammer 26.2.1929 - 10.12.1998. Født i Brennelv. Under krigen, mens hun ennå var tenåring, evakuerte hun med familien til Oslo, og har siden bodd der. Hun giftet seg med Inge Drolshammer fra Krekling, Øvre Eiker født 6.6.1924 som var sjømann som ung. Han var skipsverftsarbeider i Oslo. Barn:

John Teodor (Teddy) Eriksen 18.2.1931 - 20.07.2000. Født i Brennelv. Han evakuerte med familien til Oslo under krigen, bodde i Steinkjer der var bygningsinpektør. Giftet seg med Herborg Margrethe Hansen 15.7.1931. Herborg hadde ei datter, Ann Karin 1950-1970, som vokste opp med familien og døde i ei bilulykke. Barn:

Ivar Johnson 4.11.1887 - 10.7.1921
Albertine Svendsen 17.12.1886 - 29.12.1984
gift 18.12.1915

Ivar var født i Brennelv og døde i Duluth 34 år gammel. Han er gravlagt i Oneota Cemetery i West Duluth sammen med sin kone. Han var født Iver Johnsen og stavde navnet sitt slik i sin "skudsmaalsbog". Søsteren Margrete fortalte at han som ung bestemte seg for å kalle seg Iver Johnsen Porsang etter bestefaren, men etter at han flyttet hjemmefra ombestemte han seg. Albertine ga han ei salmebok til jul og skrev på forsatsbladet: "Erindring med julen 1917 fra din kone til Ivar Johnsen". Hun uttalte forresten alltid navnet hans Ivar. På vielsesattesten og gravsteinen står det Iver, men det rettsgyldige navnet hans i USA ble Ivar Johnson etter hans første offentlige dokument, Declaration of Intention som innleder naturaliseringsprosessen for innvandrere. Vi har et fotokopi av dette dokumentet hentet fra en mikrofilm som oppbevares i Interpretative Center (Fortolkningssenteret) i Chisolm, Minnesota, og det har han signert med Ivar Johnson. Da Kai og Beverly Johnson fikk en sønn den 28. juni 1973 på Kirkenes, ga de han navnet Ivar Johnson etter oldefaren. Albertine sa alltid at Ivar var en høy mann, nesten seks fot (ca 180 cm). I hans søknad om statsborgerskap opplyses det at han er tretti år og arbeider, videre står det at han er 5'8'' (173 cm) høy og veier 172 pund ( 77,9 kg), er født i Sydvaranger, Norge, at han er bosatt i Proctor, Minnesota, med poste restante som adresse, at han emigrerte til USA med S/S Christiania, og at var gift med Albertine fra Skjervøy.

Som ungdom arbeidet han på forskjellige arbeidsplasser i Porsanger, og som 21-åring var han veiarbeider. Arbeidsattesten, som er signert av en A. Rode, Brændelv 22. oktober 1909, slår fast at han var en dyktig arbeidsmann, og at han var ansatt ved Statens veivesen fra september til desember i 1908 og fra juni til oktober i 1909. Han flyttet seinere til Kirkenes og begynte hos A/S Sydvaranger som maskinist på anrikningsverket hvor han ble formann (se bildet på side ??). Den 18. desember 1915 ble han gift med Albertine Svendsen fra Arnøy, husholderske hos stedets apoteker. Bryllupet stod i familien Arnengs hjem, der de nygifte leide rom, og den 7. mars 1916 fikk de en sønn som de kalte Rudolf.

Mens Ivar og Albertine bodde hos Arneng, kom Hans Isaksen, broren til Olaus, på besøk. Han og kona Laura var bosatt i USA og fortalte med stor begeistring om livet og forholdene i Minnesota. Ivar lyttet interessert, fikk amerikafeber, og besluttet at han også ville prøve lykken i den nye verden. Han bestemte seg for å dra alene først for å undersøke forholdene før han fikk familien over. I september 1916 seilte han så fra Bergen. Da Ivar var reist, flyttet Albertine med barnet tilbake til Arnøy og tok seg post som husmor ved en internatskole. Ivar dro rett til Thomson, Minnesota hvor Hans og Laura Isaksen bodde. Hans beholdt etternavnet Isaksen selv om resten av familien tok navnet Arneng.

En norskamerikansk pastor skaffet Ivar jobb ved et stålverk i Duluth der det var mange ledige arbeidsplasser på grunn av krigen. Han begynte som maskinist, men fikk ikke beholde jobben fordi han kunne så lite engelsk. Så fikk han jobb i Proctor, en forstad til Duluth, ved jernbanen der, siden flyttet han til Thomson og arbeidet på demningen der. Fordi han snakket norsk og finsk fikk han mange venner blant de mange skandinaviske immigrantene som hadde slått seg ned der som skogsarbeidere. I Thomson ble han kjent med Julius Bauman fra Nordnorge som var formann i Nordlandslaget, redaktør av bladet Nord Norge og en anerkjent dikter. Bauman arbeidet som Register of Deeds for Carlton County og han var også agent for et norsk dampskipsselskap. Ivar kjøpte amerikabillettene til Albertine og Rudolph av ham, og satte i gang med å få kjøpt hus i Thomson. Så ankom mor og barn, og de bodde i Thomson fra 1917 til 1920, gjennomlevde åra med verdenskrig, fredsslutning, spanskesyke og den store skogbrannen i Cloquet. Rudolph har vage minner om lange spaserturer i skogen med faren, blåbærturer og sykkelturer med seg selv sittende på styret.

Ivar likte ikke jobben sin i Thomson, særlig kunne han ikke fordra sjefen, og i 1920 flyttet han med familien til Duluth. Der fikk han arbeid hos Polaris hvor han lagde betongblokker. Den 19. april 1920 kjøpte han et hus i Vest-Duluth, 116 North 64th Avenue West, av en som het Henry Antila, en finsk immigrant som eide en kolonialbutikk i nærheten. Kjøpesummen var 1,825 dollar med åtte hundre dollar kontant og resten på avbetaling med tyve dollar måneden til seks prosents rente. Det var et en-etasjes bindingsverkshus med to soverom, vann og strøm, men ikke vannklosett. Mange år seinere, etter at Ivar var død, fikk Albertine huset ombygd og vannklosett installert, og i 1955 ble det solgt for 3 500 dollar. Men da Ivar døde i 1921 hadde Albertine ikke råd til å bo i huset og betale renter og avdrag på pantelånet, så hun leide det ut for 25 dollar måneden. Det var bare i korte perioder innimellom leietakere at Albertine og Rudolph fikk bo i deres første hjem i Duluth. Men det var et lykkelig hjem i et vennlig strøk med mange skandinaver og med en norsk metodistkirke i nærheten. Ivar sluttet hos Polaris, tok bedre lønnet arbeid hos en entreprenør i Proctor, og ble formann for pussegjengen. Hver dag gikk han opp den bratte bakken til Proctor, en fem kilometer lang spasertur, og kom hjem seint på kvelden. Familien fant seg vel til rette i Duluth, ja Rudolph fikk seg til og med en lekekamerat som kunne norsk. Men Ivar, ærgjerrig som han var, hadde planer om å flytte til California.

En meget varm dag i juli bestemte Ivar seg for å ta seg en svømmetur. Han dro til en populær badestrand som het Park Point. Minnesota Point er et nes som stikker vel ei mil ut i den kalde Lake Superior. Den ene siden vender mot bukta med utløpet av den varmere St. Louis River. Den søndagen skulle Albertine og Rudolph besøke noen svenske venner fra Thomson som hadde startet hotelldrift i Vest-Duluth, Tremont Hotel and Boarding House. Siden det var så varmt den dagen ville Ivar få seg en forfriskende dukkert i Lake Superior. Avisa The Duluth News Tribune meldte om en offisiell temperaturmåling på 34 grader, med 37 grader i Superior Street. Ivar kom ikke hjem om kvelden, og avisene meldte neste morgen at "Iver Johnsen, en svømmer som hadde levert inn klær og verdisaker og leid seg badedrakt ... unnlot å hente sine eiendeler klokka halv tre i dag tidlig ... (og) et visittkort uten adresse ble funnet i jakka hans". Ivar hadde fått krampe og druknet. Ei nabofrue, fru Matt Olsen, så notisen i avisa og skyndte seg avsted for å fortelle Albertine om tragedien. Bisettelsen fant sted hos Bell Brothers, og Ivar ble gravlagt på Oneota Cemetery i Vest-Duluth. I begynnelsen av måneden hadde Ivar sent faren sin i Brennelv et brev med femti dollar i, og dagen etter begravelsen kom takkebrevet.

Rudolph var fem år gammel da faren døde. Han har derfor få minner om ham. Han husker imidlertid femårsdagen sin den 7. mars 1921, for da tok Ivar sønnen sin med på skolen for å hilse på læreren. Dengang begynte man på skolen så snart man var fylt fem år selv om det ble midt i skoleåret. Rudolph var selvsagt meget stolt over å bli med faren for å begynne på skolen. Da det ble sommer lekte Rudolph en dag med en nabogutt som het Waino Hill. Da lagde faren ei slynge som en kunne kaste piler med. Pilene hadde et hakk slik at de kunne festes til slynga. De stod i bakdøra, og Ivar viste hvordan en kastet. Han kastet ei pil så høyt at den forsvant av syne, og Waino og Rudolph lurte ofte på hvor langt den gikk, og om den kanskje svevde der oppe ennå. Han har sett en liknende slynge bare en gang siden, nemlig i den samiske avdelingen i Nordiska Museet i Stockholm.

Kristine Eriksen 1.12.1889 - 23.6.1962
Johan Erik Eriksen

Født i Brennelv og er gravlagt i Lakselv. Mannen hennes var linjemontør. Han var ikke i slekt med hennes svoger Øyvind. Hun var læstadianer. Barn:

Nana Kristine Eriksen 24.2.1918. Bor i Lakselv sammen med broren. Barn:

Johan Waldemar Eriksen 9.3.1922. Han bor i Nedre Smørstad, Lakselv sammen med søsteren i et hus han selv har bygd, og arbeider som husmaler og laksefisker. Under krigen var Waldemar med i motstandsbevegelsen og satt på Grini.

Alethe Sofie (Ally) Johansen 16.7.1924. Gift med Tor Johansen 22.2.1930 fra Oslo. De bor i Ski utenfor Oslo og har hytte ved Vannsjø utenfor Moss. Barn:

Simon Peder Johnsen 17.10.1891 - 8.3.1977

Født i Brennelv og døde i Oslo. Som ung mann flyttet han til Oslo og arbeidet som murer. I mange år bodde han i Hakadal hos Thora Skjærmoen, enke med tre barn. Hun drev Jappe Landhandel; på gården alte de opp griser. Etter at Thora døde, ble Peder boende i Hakadal hos Thoras datter og hennes mann Håkon. Da Peder døde, ordnet Arne, nevøen hans, det slik at han ble begravet ved siden av broren sin, John, som var Arnes far. Eva Johnsen, kona til Arne, skrev i et brev: "Du skjønner, både Arne og jeg var meget glad i Peder, han var en meget snild og uselvisk person" (et bilde på side ??).

John Johnsen 3.3.1895 - 26.2.1969
Dagny Grønli 10.9.1899 - 18.2.1967

Født i Brennelv og døde i Oslo. Han flyttet til Oslo i ung alder og avtjente verneplikten i Garden. Han ble elektriker og seilte til sjøs i utenriksfart i mange år. Seinere slo han seg ned i Oslo som montør. Barn:

Arne Johnsen 14.5.1920 - 6.10.1991. Født i Oslo, Arne er gift med Eva (12.10.1919 - 01.01.2003) fra Oslo. Arne arbeidet for Bladcentralen i Oslo. Eva har vært sekretær for Humanetisk forening. Barn:

Slekten Haugnes

Haugnes ligger på Arnøy i Skjervøy kommune i Nord-Troms. Denne slektshistorien vil ta for seg forfedrene og etterkommerne til Petronelle Mortensen, Rudolphs mormor.

Petronelle var født på Arnøy på et sted som heter Haugnesodden, men foreldrene hennes kom opprinnelig fra en nabokommune. Våre kilder oppgir at Petronelles foreldre kom fra Helgøy, men vi vet ikke om det menes kommunen eller øya Helgøy, der kommunesentret lå før. Da kirka ble flyttet fra Helgøy til Karlsøy, skiftet kommunen navn til Karlsøy kommune. Vi vil heretter bruke betegnelsen Helgøy/Karlsøy. Vi vet at noen i slekten bor på Ringvassøy, ei større øy i distriktet. Da Albertine som barn var med mor si på besøk til slektninger i Helgøy/Karlsøy, var de innom to øyer, men hun husker ikke hvilke det var. Vi har hørt at slekten kanskje kan ha kommet fra Sandøy. Helgøy/Karlsøy kommune ligger på sytti grader nord noen få kilometer vest for Arnøy.

Helgøy/Karlsøy har vært bebodd i flere årtusen, og steinalderfunn på disse øyene går tilbake til fire tusen år før Kristus, i følge en publikasjon fra Universitet i Tromsø som heter HELGØYS HISTORIE. Den er redigert av Helge Wold og utgitt i 1980. Dette kystområdet i Nord-Troms har vært gjenstand for en serie studier ved Universitet i Tromsø, et forskningsprosjekt med tittelen Helgøyprosjektet, oppstartet i 1973/74. Formålet var å få vite noe om sjøsamebefolkningen i et typisk nordnorsk kystsamfunn, og om dens forhold til befolkningen ellers. Et sammendrag av serien finnes i FORSKNINGSNYTT nr. 8, 1982, og også i en artikkelserie i OTTAR nr. 125-126, 1980. Vi får vite at Helgøy/Karlsøy har vært bebodd i seks tusen år, og at det har vært gjort mange oldtidsfunn fra steinalder og jernalder, noen få funn fra tolv- og trettenhundretalla og mange fra seinmiddelalderen, både samiske og norske gjenstander. Det er interessant å merke seg at de første historiske kilder fra 1432 nevner at "Skoogs fiord" tilhørte biskop Aslak Bolt. Det var i Skogsfjord at Otto Kraemer, Albertines halvbror bodde og også fra tid til annen hennes halvsøster Astrid, og der døde hennes mor Petronelle.

Haugnesslekten kommer fra to hovedkilder. Først Rebeccas slekt; Rebecca var mor til Johan Anton, Petronelles far, og til Inger Margrethe, som igjen var bestemor til Otto Kraemer. I Judithas slekt finner vi forfedrene til Petronelles mor.

Rebecca Margretha Eliasdatter Figenschov Lorch 1801-1882
Morten Hansen Lorch 1801-1878
gift 1828

Hun ble konfirmert i 1821. Da han ble konfirmert i 1822 skrev presten at Morten hadde "liten kunnskap men god oppførsel". Morten døde i Brennes i Troms, og det er ingen opplysninger å oppdrive om foreldrene hans. Rebecca og Morten hadde følgende barn og barnebarn:

Hans Georg Edvard Mortensen Lorch 21.10.1829

Johan Anton Serin Mortensen Lorch 13.1.1833 - 16.6.1905. Han var far til Petronelle (side ).

Albertine Severine Lemming Mortensdatter Lorch 8.8.1835 - 29.10.1903. Giftet seg med Andor Jørgen Brose Krag 1836-1915. Hun døde i Brensnes. Barn:

Inger Margrethe Mortensdatter Lorch 1837-1928. Født på Helgøy. Ble gift i 1861 med Morten Kraemer (1840-1916) fra Melvik. De flyttet til Tromsø i 1908. Barn:

Johannes Edvard Berg Mortensen (Lorch) 17.3.1842 - 1863

Peder Elicæus Mortensen Lorch 18.3.1845

Jørgen Mortensen Lorch

Vi fortsetter med Rebeccas foreldre.

Elias Erichsen Figenschov Lorch 1754-1816
Inger Margrethe Mortensdatter Heggelund1761-1806
gift 1788

Elias var bonde og postmester på Berg i Karlsøy. Barn:

Andreas Heggelund Lorch Døpt i Karlsøy 1.1790.

Hans Juul Lorch 1792.

Morten Heggelund Lorch. Døpt i Karlsøy i 1793 og død samme år.

Wiveke Catarina Figenschov Lorch 1793-1864. Hun giftet seg med Johannes Andersen Kiil 1788-1841 i 1813, som var bonde i Svendsby og senere flyttet til Berg. De hadde syv barn.

Ane Heggelund Eliasdatter Figenschov Lorch 1795-1873. Hun hadde to barn med sin første mann, Jørgen Christian Olsen Bugge fra Langesund, og tre barn med sin andre mann, Christian Andersen Wang.

Johan Petter Lorch. Døpt i 1798 i Karlsøy; han døde som barn.

Rebecca Margrethe

Vi fortsetter med Elias' foreldre.

Wivike Johansdatter Wormhus 1717-1762
Erich Johansen Lorch, Berg 1718-1781

Erich, som var bonde på Berg i Karlsøy, var sønn av Johan Nilssøn "Svenske" som bodde på Berg i årene 1714-1738, og bror til Niels Johansen Berg. Da Wivike døde, giftet Erich seg med Alethe Mortensdatter Heggelund 1725-1788. Barn med Wivike:

Inger Catarina Figenschov Lorch 1740-1799. I 1760 giftet hun seg med Jørgen Jørgensen Nideros 1724-1798 fra Nordeiet, og de hadde fire barn.

Christen Eriksen Bårlund Lorch 1742-1808. Var bonde i Svendsby; han giftet seg med Anne Grethe Oderup Heggelund 1750-1806.

Johan Peter Lorch 1744-1766. Omkom på sjøen.

Hans Christian Lorch 1748-1758.

Inger Maria Lorch 1751-1784. Ble gift med Christen Otesen Selnes.

Elias Figenschov Lorch. Far til Rebecca.

Hans Juul Figenschov Lorch 1761. Hans var bonde på Berg i Karlsøy og giftet seg i 1785 med Maren Kirstina Grabov; de fikk to barn.

Vi fortsetter med Wivekes foreldre.

Johan Reinertsen Wormhus 1684-1748
Catarina Figenschov 1688-1766

Wormhusslekten kommer fra hansabyen Bremen, de slo seg ned i Bergen omkring 1676. Johan var sønn til Reinert Wormhuus som døde i Helgøy i 1696. Hans gravstein oppbevares i Lyngen kirke. Johan flyttet fra Rødgammen i Helgøy til Kjosen i Lyngen der han omkom i en skredulykke. Catarina var født i Kvitnes og ble gravlagt i Lyngen. Da mannen døde, flyttet hun til datteren sin på Kobbenes i Kjosen.

Vi fortsetter med Catarinas foreldre.

Jeremias Eliassen Figenschov 1655-1735
Maren Torgersdatter 16..-1715

Jeremias var født i Bergen og bodde i Kvitnes på Karlsøy der han var kjøpmann og skipper. Det fortelles at han skjenket en lysekrone til Karlsøy kirke som nå henger i Sørfjord (Ullsfjord) kirke på Sjursnes. Den har en inskripsjon der det står: Anno 1708 er denne Krone forært til Karlsøe Kirche af Jeremias Eliasson Figenschow og Maren Taargersdaader. En annen inskripsjon forteller oss at lysekronen så tidlig som 1652 har tilhørt tre hansakjøpmenn og har hengt i en av bygningene på Bryggen i Bergen. Den ble reddet fra brannen i 1702 og kjøpt av Jeremias og skjenket til Karlsøy kirke. Vi får vite at Jeremias og Maren i 1714 også ga en kjempestor tiaralysekrone til en kirke i Tromsø. Den henger nå i Elverhøy kirke i Tromsø. I Karlsøy kirke er det en altertavle med følgende tekst: Soli deo gloria. Jeremias Eliassen Figenschov og Margaretha Pedersdtr. Anno 1728 30 Okt. (Gud alene tilkommer æren.)

Jeremias var gift tre ganger: først med Anne Høyer; med henne fikk han en sønn; så med Maren Torgersdatter; de hadde fire barn; og til slutt med Margrethe Pedersdatter 1697-1751 som var født i Bergen og døde i Karlsøy. Kirkeboken i Karlsøy oppgir at han døde på fjerde søndag i advent, og at han ble begravet i selve kirken den 5. mars 1735. Han ble åtti år gammel.

Vi fortsetter med Jeremias' foreldre.

Elias Figenschov 1599-1660
Anne Christensdatter Bloch 1620

Elias var en kunstner (side 38??) som bodde i Bergen. Elias' far het Hans Figenschow, kongelig salmaker fra Hindelang i Sør-Tyskland som slo seg ned i København. Annes foreldre var Christen Jenssøn Bloch -1636 og Berte Andersdatter. Christen var fogd i Salten.

Så langt tilbake har vi kunnet følge Rebeccas farsslekt. Vi fortsetter så med Rebeccas mor, Inger Margrethe Mortensdatter Heggelund. Ingers foreldre var:

Morten Sørensen Heggelund 1731
Anna Mortensdatter Heggelund 1730-1787

Mortens foreldre var:

Søren Hansen Heggelund 1684-1759
Anna Grethe Rasmusdatter Oderup 1694 - 24.2.1766

Søren var handelsman i Langsund, døde på Helgeland (side 38). Faren til Anna Grethe var Rasmus Clemmetsen Oderup 1659. Faren til Rasmus var Clemmet Rasmussen Oderup. En folketelling fra 1665 fører opp at han bor på Follesøy i Skjervøy. Han flyttet til Hamnes i 1672 og virket som lensmann i Skjervøy fra 1665 til 1693. Sørens foreldre var Hans Mortensen Heggelund ca 1631-1700 og Ingeborg Handsdatter fra Elvevoll. Far til Hans var:

Morten Christensen Heggelund ca 1600-1660

Morten var fogd og biskop i Troms fra 1630 til 1650. Han bodde i Hesfjord i Langsund, og skattemanntallet i 1645 fører opp at han bodde i Helgøy. Han betalte skatt for seg og kona og for datteren og en av de tre sønnene. Han skattet også for tre drenger og tre tjenestejenter. Vi fortsetter med Mortens far.

Christen Sørensen Heggelund ca 1570-1620

Var engang borgermester i Viborg på Jylland. Christens far var Søren Christensen Heggelund født ca 1540 var embetsmann i Viborg. Sørens far, Christen Heggelund, var født ca 1500 i Viborg.

Vi har fulgt Rebeccas slekt gjennom faren til hennes mor Inger, og vil nå fortsette med Ingers morsslekt, idet vi begynner med Annas mor.

Anne Margrethe Mortensdatter Heggelund 1694-1765

Morten Hansen Horsens 1693-1764 gift 1718

De bodde først i Brattrein og så ved Jegervannet. Mortens far var Hans Hansen Horsens født i 1646 på Jylland; han døde i 1720, som kirketjener i Karlsøy. Hans var gift med Rebecca Torbendatter Gamst, født i Loppen i 1648, døde 25.7.1736. Et maleri i Karlsøy kirke har følgende inskripsjon: Gud til Erre Karlsøy Kirke til Zirat Bekaastet af Hans Hansen og Rebekka Torbendtr Anno 1697. Rebecca var datter av Torben Reierson, som var biskop (sogneprest) i Loppa, gift med Gunild Pedersdatter. Torben døde i 1695.

Anne var datter av Morten Sørensen Heggelund 1660-1732, en rik handelsmann hvis formue var oppgitt til en aktiva rdl. 435-2-9 og passiva rdl. 108-2-7 (rdl = riksdaler). Morten giftet seg med Inger Christendatter Lorch fra Reinsvoll, begravet i 1748 i en alder av 78 år. De bodde i Bakkeby i Ullsfjord. Inger var datter av Christen Knudsen 1633-1712. Christens foreldre var Knud Hansen og Trine Henriksdatter Hofnagel. I følge folketellingen av 1702 bodde han på Nordeidet og brukte navnet Lorch. Det var visst bare en av sønnene som kalte seg Lorch, og det kan være at sønnens kone Alette Madsdatter var en Lorch.

Vi har sporet Rebeccas slekt tilbake til 1500-tallet. Det var hennes sønn Johan Anton som ble gift med Juditha Kristine, og de ble Petronelles foreldre. Vi skal nå ta for oss Judithas slekt.

Juditha Kristine Olaisdatter Leonard Ødegaard 26.5.1835 - 1890
Johan Anton Serin Mortensen Lorch 1833-1908

Johan og Juditha var Albertines morfar og mormor. Albertine visste ingenting om bestemorens slekt. Ett avsnitt om Juditha og Johan følger nedenfor. Judithas foreldre:

Olai Petri Johnsen Leonard Ødegaard
Johanna Kristensdatter f. 1799
gift 1825

Olai ble konfirmert i 1817 og Johanna ble konfirmert i Breivik i 1818. Barn:

Gjertrud Helena Olaisdatter Leonard Ødegaard 1826

Christiana Mathilde Olaisdatter Leonard Ødegaard 1827

Fredrika Olaisdatter Leonard Ødegaard 1829

Inger Christence Leonard Ødegaard 1831

Martha Cicilia Heggelund Olaisdatter Leonard Ødegaard 1833

Olenert Leonard Olaissen Ødegaard 1835. Han ble først døpt hjemme av faren, som var hjelpeprest, og senere samme år i kirken.

Juditha Kristina Olaisdatter Leonard Ødegaard 1835. Mor til Petronelle og Albertines bestemor.

Johanna ble født på Engvik på Rebbenesøy. Hennes foreldre er Kristen Olsen, f. 1771, Engvik på Rebbenesøy, og Marta Torstensdatter, f. 1778, Berg (Holmesletten) Tromsøysund.

Vi fortsetter med Olais foreldre.

Jon Christensen Ødegaard ca. 1762
Inger Christence Olaisdatter Leonard ca. 1775

De slo seg ned i Leangen, og fikk følgende barn:

Olai Petri Johnsen Leonard Ødegaard. Omtalt ovenfor.

Carolina Johnsdatter Leonard Ødegaard 1789. Gift med Morten Figenschov.

Johanna Fredrica Johnsdatter Leonard Ødegaard 1795.

Morten Fabricius Johnsen Leonard Ødegaard 1801.

Leonard Johnsen Ødegaard 1805.

Vi mangler opplysninger om Jons foreldre, men foreldrene til Inger var:

Olai Petri Leonard 1745-1805
Birgitta Brun Heggelund 1752-1808
gift 1776

Olai var født i Bergen og døde i Karlsøy. Han kom til Karlsøy som misjonsskolelærer og var kirketjener der fra 1770 til 1805. Barn:

Hans Heggelund Leonard 1774-1818. Kirketjener i Karlsøy fra 1805 til 1818. I 1810 giftet han seg med enken Anne Lucia Heggelund 1778. Hun var fra Russelv i Nord Lenangen og hadde tidligere vært gift med Hans Nilsen Dahl 1767 som hun hadde flere barn med.

Inger Christence Olaisdatter Leonard. Omtalt ovenfor som mor til Olai og som Judithas bestemor.

Birgitte Maria Brønlund Leonard 1778. Gift med John Nilsen Dahl 1770. I 1801 bodde de i Sør- Lenangen og hadde en datter:

Anne Margrethe Figenschov Leonard 1779-1812.

Maren Maria Holst Leonard 1783.

Vi mangler opplysninger om Olai Petri Leonards foreldre, men Birgittas foreldere var:

Hans Sørensen Heggelund 1716-1796
Inger Margrethe Mortendatter Heggelund

De bodde i Bakkeby. Hans var sønn av Søren Hansen Heggelund og Anna Grethe Rasmusdatter Oderup, tidligere nevnt som Mortens far i Rebeccas slekt (side 7). Inger var datter av Morten Horsens og Anne Margrethe Mortensdatter Heggelund, også tidligere nevnt i Rebeccas slekt (side 8). I kirkeboka for Helgøy ved slutten av året 1826 står følgende å lese:

Sist vinter var hungersnøden stor på mange gårder, og mange mennesker ville ha omkommet hadde det ikke vært for den hjelpen de fikk fra Statens kornlager. Været tillot ikke de som var hjemme å dra ut i båt for å skaffe seg mat før det ble vår. Sommeren var ikke så verst, og høsten ga god høyavling. Seifisket på slutten av sommeren ga inntekter.

En like dyster rapport ble skrevet ved slutten av 1827, men i 1830 var vinterfisket godt og været mildt. De påfølgende årene var bra frem til 1835, da husdyrene led under formangel og sykdom.

Juditha Kristine Olaisdatter Leonard Ødegaard 26.5.1835 - 1890
Johan Anton Serin Mortensen Lorch 1833-1908

I Maurits Fugelsøys bygdebok SKJERVØY blir Johan omtalt som Anton Johan Mortensen Haugnes 1829, jordeier, bonde og fisker, og det blir nevnt at han og kona kom fra Helgøy. Det kan være at han gikk under navnet Anton Johan Mortensen Haugnes da han bodde på Arnøy. Heidi Mikkelsen har imidlertid undersøkt slekten hans for oss i kirkebøkene og manntallsregistrene, og funnet navn og fødselsdata å være noe annerledes. Vi vil bruke døpenavnet hans med de opplysninger Heidi har skaffet tilveie. Johans far var Morten Hansen Lorch, 1801-1878.

Juditha var født den 26. mai 1835, og da hun døde i 1890, var barnebarnet Albertine bare fire år; men hun husket bestemoren sin som en som tok henne på fanget og sang for henne, og at hun hadde en føflekk på pannen. Hun husker også turen hun og moren tok til de to øyene for å besøke slektninger, medlemmer av Kraemerfamilien-begivenheter som lå nitti år tilbake i tiden.

Vi vet at Anton og Juditha flyttet til Arnøy før 1865 ettersom deres første barn ble født på Helgøy og det neste på Arnøy på Haugnesodden i 1865. Haugnesodden ligger på sørspissen av Arnøya der Langfjorden begynner, og like over sundet kan en se Lyngenalpene og den store Blåisen. Haugnesodden er en liten odde som stikker ut fra det lille samiske samfunnet som heter Haugnes. Husene i dette området ble alle brent av tyskerne under krigen, og området ligger nå øde og forlatt. Albertine husket at hjemmet hennes var et lite tømmerhus med to-tre rom og et loft, at de lagde mat på en komfyr fyrt med torv og kull, at de hadde ei ku og noen få sauer, og at familien levde av fiske. Hun mintes en nabofamilie som var samer, men snakket norsk og drev kystfiske. De fem barna deres var lekekameratene hennes til hun var åtte år. Det var bare tre hus på Haugnesodden der besteforeldrene hennes bodde; men på Haugnes like ved var det mange hus, og alle der var samer. Albertine, som ikke regnet seg som same, sa at folk på Haugnes av og til snakket samisk seg i mellom, men gikk aldri i samiske klær; de gikk i kirka, trodde på nisser og troll, dro på fiske og "levde som oss andre". Engang da barna lekte kirke oppe i lia, og det begynte å tordne og lyne, noe som ikke er så vanlig på de kanter, trodde de at verdens ende var nær. De løp hjem, men der stod foreldra deres utenfor og lo og pratet som om ingenting hadde hendt.

Hun minnes også den gangen hun var dratt alene på fjellet på blåbærtur uten å si fra til mor og kom hjem med fulle bærspann og fikk bank. Og hun fortalte om en vinterkveld da nordlyset var så villt at hun kunne høre det; det var en knitrende lys lik rasling med papir. Hun løp hjem, for en trodde nemlig at dersom en ertet nordlyset, ville det komme og ta en, og det samme kunne hende når nordlyset var villt og støyende.

På Haugnesodden dyrket de litt poteter i tillegg til fiske. På gården til broren hennes lengere ute i fjorden dyrket de foruten poteter også bønner, erter, gulerøtter og turnips. Albertine lærte sannsynligvis å snakke litt samisk da hun bodde på Haugnesodden sammen med mora og besteforeldrene sine, da jo alle lekekameratene var samer. Elin, kona til broren hennes, som kom fra Haugnes, var same. Da Albertine var åtte år, flyttet hun til brorens hjem ved Langfjord, og der fikk hun en samisk venninne som bodde en måned eller så på Stokkenes hver vår for å holde reinen unna dyrka mark. Hennes unge samiske venninne gikk i kofte, kom aldri inn og kunne ikke norsk. De lekte sammen og lærte hverandres språk, ja Albertine fortalte at hun lærte å snakke "flytende samisk", men glemte det siden. Anton og Juditha hadde fem barn:

Anna Hansine Pauline 1856. Født på Helgøy, Albertine husker tanta si; hun var funksjonshemmet, forble ugift og bodde hele livet sammen med foreldrene sine. Hun vevde for familien, støpte talglys og sørget ellers for å være til nytte på Haugnesodden. Hun døde da Albertine var i tenårene.

Petronelle Kristine Johannesen 1865-1926. Et avsnitt om henne følger.

Johannes Edvart 1867

Oleana Leonara 1870

Oline Josefine Ane Marie 1872

Petronelle Kristine Johannesen 1865-1926
Peder Svendsen 1840-1888
Kristian Gerhard Johannessen 1839 - annen ektemann

Hun ble ofte ganske enkelt kalt "Nelle", og hun var født og vokste opp på Haugnesodden. Da hun var nitten år gammel, giftet hun seg med Peder Svendsen fra Stokkenes ved Langfjord, tre-fire kilometer fra Haugnesodden. Peder Svendsen hadde to barn fra et tidligere ekteskap, Mekal og Ludvig, og da hans kone døde, giftet han seg med Petronelle i 1884. Peder og Petronelle fikk datteren Albertine i 1886. Peder døde i 1888 før hun fylte to år. Petronelle flyttet da med barnet tilbake til Haugnesodden og bodde der i seks år; Albertine var da blitt åtte. Petronelle tok så arbeid på Rotsund på fastlandet, og Albertine flyttet tilbake til Stokkenes til halvbroren sin, Mekal, som hadde giftet seg med Elin fra Haugnes. De hadde to små døtre og trengte hjelp i huset. Albertine ble der til hun fylte nitten og hjalp til med husstellet og gårdsarbeidet, og var med og fisket.

I 1896 fikk Petronelle barn med sin fetter, Odin Kraemer. Ettersom Odins mor var Inger Antonsen, søster til Anton Mortensen, og Odin og Petronelle var fetter og kusine, var familien imot ekteskap. Barnet var Otto Kraemer, halvbror til Albertine, og født på Stokkenes. Det er interessant å merke seg at hennes to halvbrødre Otto og Mekal ikke var i slekt. Petronelle giftet seg da med Kristian Johannesen fra Akkarvik tvers over fjorden fra Stokkenes. Kristian var fra Rotsund og konfirmert i 1859. Han var sønn av Johannes Olsen, Rotsund, og Johanna Christine Olsdatter. Kristians første kone var Marie Andersdatter Sommer fra Målselv. De ble gift i 1871 og fikk disse barna:

Petronelle og Kristian bodde i Akkarvik, og i 1906 fikk de datteren Astrid. I 1982 traff Rudolph Oskar Johannesen fra Akkarvik. Oskars far, Alfred (1872-1956) var bror til Kristian, og Astrid var tanta hans. Astrid var også Rudolphs tante, men Oskar og Rudolph var ikke i slekt.

Også Kristian Johannesen døde i ung alder og Petronelle ble atter enke og måtte søke arbeid. Like før sin sekstiårsdag ble Petronelle syk, og Odin, fetteren hennes gjorde plass til henne i sitt hjem i Skogsfjord på Ringvassøy; der bodde hun til hun døde. Petronelles tre barn:

Albertine Josefine Johnson 17.12.1886 - 29.12.1984. Datter til Peder Svendsen. Et kapittel om Albertine følger nedenfor.

Otto Kraemer 1896-1972. Sønn av Odin Kraemer. Da han var atten år dro han på finnmarksfiske sammen med Ludvig Pedersen. Der fikk han høre om en kar på en annen båt som skulle ligne han svært mye. Det viste seg å være hans egen far, Odin. Odins bror, Hagbart, som bodde i Tromsø og som drev jakt og fiske i Nordishavet, lot seg overtale til å gi Otto hyre på båten sin. Otto tjente ganske bra på disse turene nord i ishavet, og da han kom tilbake til Tromsø, giftet han seg med Hanna som var tyve år eldre enn han og dameskredder. De slo seg ned i Skogsfjord. Otto arbeidet på forskjellige bygg og fortsatte som fisker. Hagbart, Ottos onkel, ble ganske velstående. Han hadde to sønner som hette Alfdan og Halfdan.

Astrid Jonette Lydia Semalie Johannesen 23. aug. 1906 - 2. febr. 1985. Datter av Kristian Johannesen. Kristian levde ikke lenge etter at datteren hans var født og Astrid ble adoptert av noen folk i Rotsund som hette Mathissen. Der vokste hun opp og tok arbeid forskjellige steder, bl.a. i Skogsfjord. I 1968 flyttet hun til Kvaløyvåg på Kvaløy ved Tromsø. Hun arbeidet for Egil Nilsen, gårdbruker og fisker, som hadde en skrantende mor. Moren døde i 1971, og Astrid ble værende som husholderske til hun døde i 1985. Astrids barn:

Denne korte beretningen om Haugnesslekten bygd på sparsomme kilder avslører hvor vanskelig det er å skrive slektshistorie. Vi kan være stolte av våre forfedre, men vi må også forstå de forholdene som hersket da de levde. Fra amerikansk synsvinkel er det spennende og romantisk å ha samiske forfedre i et fjerntliggende Sápmi og norrøne aner i nordnorske fjorddistrikter, men vi vet også at livet der nord ofte var barskt under primitive forhold, og fattigdommen grusom, og at klasseskillet var simpelt og ydmykende. Vi beundrer dem for det mot og den utholdenhet de viste i tunge tider, og for den omskapingen av samfunnet de var med å kjempe frem, slik at deres etterkommere kunne få et bedre liv. Dette er Astrids liv et godt eksempel på, mener vi.

Albertine Josefine Johnson 17.12.1886 - 29.12.1984
Ivar Johnson 4.11.1887 - 10.7.1921
gift 12.12.1915

Albertine ble født på Stokkenes på Arnøy i 1886 og døde i Duluth, Minnesota i 1984 i en alder av 98 år. I fødselsattesten står det: Albertine Josefine av foreldre Peder Andreas og Petronelle Kristine Antondtr. Faren hennes, Peder Svendsen, hadde to sønner av et tidligere ekteskap, og de brukte Pedersen som etternavn ettersom de var Peders sønner, men Albertine fulgte den nyere skikken og brukte farens etternavn, altså Albertine Josefine Svendsen. Som vi allerede har sett i dette kapitlet, var mor hennes, Petronelle, fra Haugnesodden. SLEKTEN LANGFJORD vil dekke farsslekten. Albertine var ikke fullt to år gammel da faren døde, og hun flyttet med moren sin tilbake til Haugnesodden for å bo hos besteforeldrene. Da Albertine var åtte år, tok moren arbeid på fastlandet, og Albertine flyttet tilbake til Stokkenes til halvbroren Mekal og hans voksende familie. Gjennom et tre timer langt intervju med Albertine har vi kjennskap til hennes barndom i Norge, emigrasjonen til De forente stater og hennes liv i Amerika.

Skolegang: Fra det året hun fyllte sju til hun var fjorten gikk hun på internatskole i Grunnfjord (Arnøyhamn) på Arnøy omtrent halvannen mil fra hjemmet på Stokkenes. Skoleåret varte i tilsammen ni uker, slik at i tre omganger var barna på skolen i tre uker og hjemme i tre; i helgene kunne de dra hjem. Skolen var sjuårig dengang. Fordi hun hadde så mye å gjøre hjemme gikk Albertine glipp av mye skolegang, noe hun alltid siden beklaget. I følge karakterboka datert 10. mai 1902 hadde hun bare hatt 44 uker skole med 28½ dager lovlig fravær og 60½ dager fravær uten grunn. Hun hadde faktisk mindre enn ett års skolegang. Karakterene gikk fra 1 for beste karakter ned til 5. Albertines avgangskarakterer var meget gode; hun fikk 2 i norsk skriftlig, 2 i kristendomskunnskap, 2 i regning, 2½ i naturfag, 2½ i geografi og 2½ i historie. Videre hadde hun 1 i flid, 1 i oppførsel 2 i dyktighet og 2 i fremgang. Disse opplysningene er hentet fra hennes "Afgangsvidnesbyrd" fra folkeskolen.

I Statene fikk hun i 1923 undervisning beregnet på immigranter for å oppnå amerikansk stastsborgerskap, i fagene samfunnslære (civics), engelsk, historie osv. Den 2. mars 1923 fikk hun sitt Borgerrettsbevis; da var hun 36 år. I dette dokumentet står det at hun er fem fot høy og har lys ansiktsfarve, brune øyne og mørkt hår. Hun har fortalt at under dommerens eksaminasjon svarte hun rett på alle spørsmål, men da hun ble spurt i hvilken retning Sverige lå i forhold til Duluth, svarte hun nokså tvert at hun ikke var svensk. Etter noen år hadde hun lært nok engelsk til at hun kunne lese språket med letthet, men hun lærte aldri å skrive engelsk. Rudolph husker når de tok trikken at hun sa til han at han måtte snakke engelsk "ellers vil folk tro at vi er utlendinger".

Religion: Siden reformasjonen har Norge hatt statskirke. I Nord-Norge har imidlertid religiøse mennesker særlig blant samer og kvener vært læstadianere. Albertine sa at "hjemme var vi alle læstadianere" og mannen hennes, Ivar, hadde en lignende religiøs oppdragelse. Men begge tok de avstand fra fanatismen hos de første læstadianere. Albertine fortalte at noen mennesker ble grepet av en form for religiøs galskap.

Kirkegangen var problematisk på Arnøy der det ikke var kirke. De måtte ro, og med to mann ved årene tok det fem timer å komme til Skjervøy og en time å gå før de kom frem til kirken. På grunn av dårlig vær kom de i kirken bare fire -fem ganger i året fra og med påske til Mikkelsmesse i slutten av september. De pleide å ha med seg telt, mat og ekstra klær, og slå leir når de kom iland på Skjervøy. Der skiftet de til kirkeklær før de begav seg til fots over øya til kirken. Turen kunne vare et par dager slik at de fikk besøkt venner og slektninger, og handlet.

I hjemmene var det oftere gudstjeneste med salmesang, bønn, bibellesning og prekener holdt av legpredikanter. Det kunne også være hjemmedåp, og begravelse fra hjemmet, som seinere ble bekreftet i kirken. På skolen begynte dagen med bønn, salmesang og bibellesning. En var ikke ferdig med skolegangen før en var blitt konfirmert. Konfirmasjonsundervisningen foregikk i Skjervøy; Albertine ble konfirmert den 28. september 1902, og dermed var det slutt på all skolegang for henne.

Den norske fantasiverden har vært full av overnaturlige vesener som nisser og troll og alskens gjenferd. Huldrefolket hadde både gård og buskap, og en gang syntes Albertine at hun så en av sauene deres mens hun var på saueleiting. Reinsamene, trodde man, hadde overnaturlige evner, og underlige ting skjedde når en "fjellfinn" flyttet inn på en av nabogårdene.

Albertine betraktet seg alltid som lutheraner, men da hun slo seg ned i Duluth, Minnesota, var den nærmeste kirken en dansk-norsk metodistkirke (Dano-Norwegian Evangelical Methodist Episcopal Church), som ble kalt Bethany Methodist. Gudstjenester ble holdt på norsk, presten var fra Nord-Norge, og ettersom mange av hennes venner hørte til der, begynte hun også å gå der. Sønnen hennes ble innmeldt på søndagsskolen der bibelundervisningen foregikk på norsk. Han fortsatte der til over konfirmasjonen, og seinere gikk han på et metodist-college i St. Paul som heter Hamline University. Albertine tilhørte Bethany Methodist i over seksti år, men regnet seg likevel som lutheraner. Den norske metodist-synoden var en vekkelseskirke og på mange måter lik læstadianismen. Albertine var troende kristen hele sitt liv, men aldri særlig aktiv i menighetsarbeidet. Minnegudstjenesten for henne ble holdt i Bethany Methodist.

Arbeide: Lik de fleste av hennes generasjon arbeidet Albertine overmåte hardt hele sitt liv. Vi har tidligere skildret hvordan hun som åtteåring reiste hjemmefra til sin eldre bror for å hjelpe til i huset og passe barna, og hun fikk også oppgaven å lage i stand mat til husdyrene. Dette skjedde tidlig på morgenen over åpen ild, og fiskehoder og tang ble kokt til krøttermat. På Stokkenes lagde de smør og ost, de kardet ull, spant garn, strikket og sydde klær til seg selv. Det var aldri tid til å sitte med hendene i fanget, og strikke kunne man gjøre på skolen og når man gjette sauene. Bær skulle plukkes og saftes for vinteren. Eggsankingen foregikk om våren, sennagress ble samlet og tørket for å ha i fottøyet når vinterkulden meldte seg. Albertine gjette sauer, var med i slåttonna, bar vann fra bekken både til hus og fjøs, melket kyrne og gjorde reint i fjøset. Alt dette ble regnet som kvinnfolkarbeid. Hun sydde skaller og kommager. Hun deltok i fjordfiske, satte sitt eget garn og solgte fisken hun fikk. Hun var med og torvet, hun støpte lys. I fjøset brukte de forresten tranlamper. Hun plukket kvann (archangel angelica), en næringsrik plante som vokser på fuktige steder. De bakte sitt eget brød i utendørs bakerovner, av hvete som de hadde byttet til seg mot fisk hos russiske handelsmenn (pomorhandel). Russerne kom i skuter fra områdene rundt Hvitsjøen. Albertine husket de russiske sjøfolkene som spilte balalaika og danset kosakkdans. Gården og sjøen skaffet dem alt til livets opphold, men de fikk det ikke uten hardt slit. Svært lite var kjøpvarer.

I 1905 var Albertine 19 år. Da forlot hun brorens gård og tok seg arbeid på fastlandet i Rotsund der hun var tjenestejente for handelsmannen Gamst for 100 kroner i året. Tjenestefolk ble ansatt på årsbasis. De hadde gratis kost og losji og ble betalt en gang i året om våren. 1905 var det året Norge skilte lag med Sverige, og Haakon VII ble Norges konge. Albertine ble værende på Rotsund i to år. Da dro hun tilbake til Stokkenes. Men i 1909 tok hun seg igjen arbeid, denne gangen i Storneshavn, der hun også ble i to år til en årslønn på 100 kroner.

I 1910 flyttet Albertine til Kirkenes, den nye malmbyen på sørsiden av Varangerfjorden. Hun ble husholderske for en kjøpmann. Der nøt hun bylivet; hun slapp jo fjøsstell, og stedet kunne by på underholdning, kino, skuespill, kirke, dansefester og ikke minst samvær med mange unge mennesker. Der ble hun i to år for en månedslønn på 25 kroner plus kost og losji. Så ble hun husholderske for stedets apoteker som hadde en syk kone, og ble hos dem i to år. I løpet av denne tiden ble hun kjent med Ivar Johnsen fra Porsanger som arbeidet på malmverket. I 1914 reiste hun hjem til Arnøy på besøk, og i 1915 dro hun tilbake til Kirkenes og giftet seg med Ivar Johnsen. De nygifte leide seg inn hos familien Isaksen-Arneng. Sofie Arneng var søster til Ivar. Albertine, som ventet små, bakte lefse for en dame som hadde kafe i byen. Og i mars 1916 ble hennes sønn, Rudolph født.

En av dem som besøkte familien Arneng var Hans Isaksen, bror til Olaus Arneng. Han og kona Laura hadde emigrert til Amerika og var nå på besøk i gamlelandet. De historiene Hans fortalte om Amerika gjorde så sterkt inntrykk på Ivar at han bestemte seg for å finne ut ved selvsyn om de stemte. I august 1916 reiste han derfor til De forente stater mens Albertine og barnet dro tilbake til Arnøy. Albertine tok arbeid som husmor på et internat på Haugnes for ett skoleår. I 1917 forlot hun og sønnen Norge for å slutte seg til Ivar, mannen sin, i Amerika. Selv hadde hun ikke amerikafeber, men var villig til å reise, og ønsket å være sammen med mannen sin, som hadde funnet ut at Minnesota var akkurat noe for han. Av hennes søknad om statsborgerskap av 20. november 1922 får vi vite at hun forlot Kristiania den 5. september 1917 med D/S Bergensfjord og ankom New York den 22. september. Overfarten over Atlanterhavet under den første verdenskrig mens ubåtene herjet som verst, var ytterst farefull selvom Norge var et nøytralt land. Skipet ble praiet midt ute i Atlanteren av et britisk krigsfartøy som var ute etter kontrabande, og derpå eskortert til Halifax til nærmere undersøkelse av britiske myndigheter før det fikk lov til å fortsette til New York. Albertine fortalte at det var grov sjø og at mange av passasjerene var sjøsyke, men at hun og sønnen var "sjøsterke nordlendinger" og gikk ikke glipp av ett eneste måltid. Hun ble kontrollert av immigrasjonsmyndighetene på Ellis Island og ble bedt om å telle baklengs fra 20 til 1, en test hun bestod med glans. Hun måtte også overbevise dem om at hun ikke var noe fattiglem, og viste dem stolt en hundredollarseddel som hun hadde tjent selv.

Albertine likte meget godt togreisen vestover fra New York sammen med vennlige medpassasjerer, ikke noe klasseskille, interessant landskap. Hun ble med en gang glad i Amerika. Da toget stoppet midt i en maisåker, gikk hun sammen med noen andre passasjerer ut og plukket et aks, men hun var forundret over å høre at folk spiste slik mat som hun mente passet bedre for krøtter. Hun kom til Carlton, Minnesota seint på kvelden, men der var det ingen som tok imot henne. Da gikk hun fra dør til dør for å søke husly. En tyskamerikaner, som var gift med en svenske, forstod litt norsk og ga henne nattelosji. Neste morgen kontaktet hun Julius Baumann som bodde i Carlton, og han hjalp henne med å komme i kontakt med hennes mann. Bauman, født i Hammerfest, var dikter, redaktør av NORD-NORGE og president i Nordlandslaget, den nordnorske broderlosjen. Det var han som hadde skaffet Ivar amerikabilletten hennes. Ivar avtalte med Hans og Laura Isaksen i nabobyen Thomson at hun skulle bo hos dem mens han satte seg i sving med å få kjøpt et hus i Thomson. Så flyttet familien inn i sitt første hus i Amerika.

Familien ble nå boende tre minneverdige år i Thomson, og den nybakte husmora stelte for familien sin, men påtok seg også søm og skredderarbeid. Hun meldte seg for Røde Kors for å strikke og pakke bandasjer til soldatene i krigen som pågikk. Hun mintes Våpenstillstandsdagen og togene som passerte gjennom byen fulle av mennesker som viftet med flaggene og feiret freden; og spanskesyken som tok så mange liv. Hun husket også den store skogbrannen i Cloquet som raste rundt Thomson. Hennes hjem ga ly til mange som var blitt husløse på grunn av den.

Ivar var ikke fornøyd med jobben i Thomson, han likte ikke sjefen. Han bestemte seg derfor til å selge huset, og familien flyttet til Duluth hvor han kjøpte et nytt hus. Albertine likte seg meget godt i Duluth. Vest-Duluth i 1920 var et immigrant- og arbeiderstrøk. Hun ble kjent med mange skandinaviske naboer, gikk i den norske metodistkirken, og sammen med Ivar i mange foreninger for skandinaver der nyankomne kunne føle seg hjemme. Hun fortsatte å ta i mot søm, og ble ekspert i å reparere barneklær. En svensk immigrantfamilie som hun hadde truffet i Thomson og som eide og drev Tremont hotell og pensjonat i Central Avenue, arbeidet hun fra tid til annen med å lage mat for.

Da mannen hennes døde brått i juli 1921, satt hun igjen uten forsikring, med et pantelån og med et barn å forsørge. Hun ble tvunget til å søke arbeid, og måtte leie ut huset for å kunne betale på pantelånet. Hun fikk arbeid på Klearflax Rug Factory, en teppefabrikk like ved. Hun arbeidet nitimers dag i fem og en halv dag per uke for tretti cent timen. Da hun ble maskinoperatør, fikk hun trettifem cent. Hun likte arbeidet, men syntes ikke om å måtte gå i overall. Kvinnfolk skulle ikke gå i bukser. Men snart ble hun en av "the Bloomer Girls" (nikkersdamene) og satte stor pris på selskapeligheten sammen med arbeidskameratene. Hun tenkte aldri på å vende tilbake til Norge.

Albertine og sønnen bodde vanligvis på hybel et eller annet sted nær fabrikken, og Rudolph minnes hvordan de flyttet fra sted til sted, vanligvis seint på kvelden når ingen kunne se dem trekke en handvogn med eiendelene sine. Det tok mer enn en vending, og den største gjenstanden var en parafinovn som de pleide å koke på. Rudolph var bare sju år da han lærte å tenne ovnen og varme seg kaffe til frokost etter at mora var dratt på arbeid. Hun beholdt fabrikkjobben i fire år. Da sluttet hun i sinne etter en krangel om arbeidet. Utover i tyveårene hadde hun en rekke midlertidige jobber som husmorvikar, sesongarbeider på fabrikk osv. I 1927 flyttet hun til Montana hvor hun arbeidet for en norskamerikansk hvetefarmer og så for en danskamerikansk kvegfarmer, begge steder for 25 dollar pr måned og kost og losji for seg og sønnen. Lønna i tyveårene var beskjeden, men det var arbeid nok, og hun ble litt etter litt amerikanisert.

I 1925 reiste Albertine og en venninne i en T-Ford til Minneapolis for å overvære feiringen av hundreårsdagen for norsk innvandring, og høre president Coolidge og flere norske notabiliteter holde taler. Her møtte hun Sigurd Haugen fra Madelia, Minnesota, en immigrant fra Tofte i Hurum som hadde en liten restaurant. De begynte å skrive til hverandre, og i slutten av tyveårene giftet de seg. Albertine flyttet til han, mens sønnen ble i Duluth for å fullføre skoleåret og bli konfirmert. Seinere flyttet han etter. Albertine likte klimaet og menneskene i den lille byen, men ekteskapet var slett ikke lykkelig. Etter flere atskillelser og gjenforeninger vendte Albertine i 1934 tilbake til Duluth, denne gangen for godt, og søkte om skilsmisse.

Albertine hadde lært litt om restaurantdrift i Madelia, så da hun kom tilbake til Duluth, leide hun en liten kafe i First Street og drev den med hell i en sesong. Da kjøpte hun et hus i Vest-Duluth på auksjon for 500 dollar, fikk det ombygget slik at hun kunne leie ut første etasje. Selv flyttet hun inn i andre. Fremdeles hadde hun leieinntekter av det første huset i Duluth bare et kvartal unna. Så tok hun på seg å stelle for en firebarnsfamilie der mannen arbeidet og kona var tbc-pasient. Dette var betalt med bare en dollar dagen av sosialkontoret for St. Louis fylke. Hun beholdt denne jobben i fire år under depresjonsårene til leddgikt gjorde det for vanskelig for henne å arbeide utenfor hjemmet. I stedet tok hun på seg å sy, lage vattepper osv. og bodde i boligen sin i 63rd Avenue til hun var 82 år. Da flyttet hun sammen med sønnen og familien hans som hadde kommet tilbake til Duluth.

Til tross for leddgikten regnet Albertine seg ikke som funksjonshemmet, Hun klarte å bevege seg ganske bra, først med en krykke, seinere med to. I 1951 tok hun seg en tur tilbake til Norge sammen med en venninne for å besøke slekt og venner fra gamle dager. Hun angret aldri at hun hadde forlatt Norge hvor dårlig betalt arbeide hadde holdt folk nede i fattigdom og undertrykkelse. Hun savnet heller ikke de storslåtte fjordene, "bare steinrøyser alt sammen" kalte hun dem. Forholdene hadde i midlertid forbedret seg, og ferskfisken og lammekjøttet var fremdeles verdens beste. Da hun kom tilbake til Duluth, tok hun mange turer til St. Paul for å besøke sønnen med familie som bodde der, og langturer sammen med andre pensjonister omkring i Amerika, til Washington D.C., Florida, Arizona, California etc. I 1968 - da var hun åttito år - flyttet hun altså sammen med sønnen og bodde der til hun var nittifire, da dårlig helse og fremskreden alder krevde pleie. De siste fire årene tilbrakte hun i pleiehjemmet Lake Haven Nursing Home. Der døde hun i desember 1984 nittiåtte år gammel.

Albertine var alltid i stand til å forsørge seg selv og sønnen, og til og med hjelpe han gjennom college. Hun hadde ikke hatt behov for offentlig støtte før hun måtte underkaste seg en hofteoperasjon og ikke var sykeforsikret. Da huset hennes ble solgt, betalte hun fylket tilbake $4,762.31 som hun hadde lånt med pant i huset for å dekke utgiftene ved operasjonen. I 1967 ble hun berettiget til pensjon. Hun begynte med å motta $34 pr måned, et beløp som gradvis økte til $156.67 i 1980. Medicare (legehjelp) dekket utgiftene til pleiehjemmet.

Albertine vil bli husket som en meget aktiv person, full av energi og appetitt på livet. Hun var alltid glad i å arbeide og holdt seg i virksomhet med strikking, brodering osv. Hun var glad i å lese og se på fjernsyn, særlig de såpeoperaene hun likte best. Hun likte også å synge og spille munnspill. Hun hadde mange venner, kunne nok være tilbakeloldende i større forsamlinger, men likte å være sammen med venner, deltok i aktiviteter i forbindelse med kirken og innvandrerforeningene. Hennes omgangskrets omfattet også mange utenom det skandinaviske miljø; hun hadde venner som var katolikker, jøder, svarte, indianere, slaver, italienere osv. Hun var meget lite interessert i politikk, stemte ikke, men beundret Franklin Roosevelt, og hadde lite til overs for de radikale, som var "gudsfornektere". Hun sa at hun ikke ville ha hverken radio eller fjernsyn, men når hun først fikk dem i huset, hadde hun stor glede av dem. Hun elsket bilen og beklaget at familien aldri anskaffet seg bil.

Albertine døde den 29. desember 1984. Hun fikk oppleve nittiåtteårsdagen sin den 17. desember og julen med gaver og besøk av venner. Hun gikk bort mens hun sov. Hun hadde vært medlem av Minnesota Memorial Society og ble kremert og begravet på Oneota kirkegård ved siden av sin mann. Til begravelsen i Bethany Methodist kom det mange mennesker, det var blomster fra nær og fjern. Under gudstjenesten leste presten opp fra en hederlig omtale som Albertine hadde mottatt fra Kong Haakon. Da den siste verdenskrigen nærmet seg slutten, hadde hun laget et stort antall lappetepper som ble loddet ut for å skaffe midler til flyktningehjelp; noen utlodninger ble arrangert av norske immigrantforeninger og noen av henne selv. Hun skaffet til veie flere hundre dollar for å hjelpe mennesker i Norge på fote etter krigsskadene. Hun hadde også sendt mange pakker med klær til Nord-Norge, ting hun hadde kjøpt og ting hun hadde samlet inn hos naboer. Disse ble sendt til folk som var blitt evakuert og som hadde fått hjemmene og eiendelene sine ødelagt av tyskerne. For denne innsatsen mottok hun denne hedrende omtalen fra Kong Haakon VII datert 1. september 1946, der det står: Norge takker for Deres verdifulle innsats under kampen for landets frigjøring 9. april 1940 - 8. mai 1945. Haakon R.

Albertine og Ivar hadde ett barn.

Rudolph Johnson 7.3.1916 - 12.1.2007
Solveig Arneng Johnson 25.11.1925
gift 5.2.1949

Rudolph ble født på Kirkenes. Han flyttet med mor sin tilbake til hennes barndomshjem på Arnøy etter at faren hadde reist til Amerika for å tilrettelegge forholdene før familien kom etter. I september 1917 sluttet de seg til han i Thomson, Minnesota, og i 1920 flyttet de til Duluth. Rudolph begynte på skolen i 1921 samme dagen som han fylte fem år, og fem måneder seinere mistet han far sin i en tragisk drukningsulykke. Han gikk på forskjellige skoler etter hvert som familien flyttet: i Duluth, Minnesota; Westby, Montana; Madelia, Minnesota. I 1933 tok han high school eksamen i Barnum, Minnesota hvor han hadde arbeidet på en gård mot full pensjon. Han studerte ved Hamline Universitet, et metodistcollege i St. Paul, Minnesota og tok Bachelor of Arts-graden 1937. I depresjonsåra vandret han rundt i landet, tok jobber under innhøstningen på vestens kornmarker, arbeidet flere sesonger i Yellowstone National Park, og i Rochester, New York. Han studerte ved Duluth Teachers College for å få lærereksamen og ble innkalt til militærtjeneste i Hæren. Under 2. verdenskrig var han i nesten fire år radartekniker i Hærens flykorps, og oppnådde rang av stabssersjant. Han gjorde tjeneste i India i the Twentieth Air Force, the B-29s, og arbeidet med radar montert på fly. Etter krigen studerte han ved Columbia University i New York City og tok Masters Degree (M.A.) i historie. I 1947-48 underviste han ved en high school i St. Peter, Minnesota, og sommeren etter studerte han ved den amerikanske sommerskolen ved Universitet i Oslo, hvor han traff Solveig Arneng som han ble gift med. De ble i Norge skoleåret 1948-1949 mens Rudolph gikk på universitetet og Solveig fortsatte å studere kunst ved Statens kunstakademi. I juni 1949 reiste de så til Amerika. I Duluth tok Rudolph arbeid i en restaurant, og i 1950-1951 flyttet de til Minneapolis hvor Rudolph studerte til bibliotekar ved Minnesota universitet. Han arbeidet et år som bibliotekar på Minneapolis Campus, og deretter syv år på St. Paul Campus som bibliotekar i biblioteket for landbruk. I 1959 ble han utnevnt til assisterende professor og biblioteksdirektør ved Minnesota universitet, Duluth Campus hvor han arbeidet til han gikk av med pensjon i 1981. Under sin tjeneste ved Duluth Campus var han med i en Ford Foundation bibliotek-utveksling i 1967, og virket som direktør for universitetsbiblioteket i Concepcion, Chile. Han besøkte Norge i 1973 for å hilse på sitt første barnebarn, Ivar, sønn av Kai og Beverly, som da bodde i Tromsø og studerte ved universitetet der. Rudolph besøkte Norge igjen sommeren 1980, og som pensjonist i 1981 da Rudolph og Solveig tilbrakte et helt år i Norge. Hans etterkommere er beskrevet på side ??.

SKJERVØY, bind II, 1974

Petronelle Kristine Johannesen

Albertine Josefine Johnson

fra SKJERVØY, bind 2, side 201

Ivar, Rudolph og Albertine

Hanna og Otto Kraemer

Astrid Johannessen og Egil Nilsen

Kvaløyvåg, juli, 1981

fra SÁGAT, 31/8/91

***

Slekten Langfjord

Langfjord ligger på øya Arnøy i Skjervøy kommune i Nord-Troms. Denne delen handler om forfedrene og etterkommerne til Rudolphs morfar.

Dette kapitlet tar for seg forfedrene og etterkommerne til Peder Svendsen, Albertines far. De bodde ved Langfjorden på Arnøy i Nord-Troms. Arnøy ligger i Skjervøy kommune like nord for den syttiende breddegrad. Den ligger værhardt til ut mot Lopphavet. Øya har en kystlinje på nitti kilometer. Familien bodde på Stokkenes. Jordbruket på denne breddegraden er naturligvis meget beskjedent, for det meste sauehold og små jordflekker, men i havet finnes torsk, sild, kveite, laks osv., og folk flest lever av fisket. Øya er også sommerbeite for tusenvis av rein, som tilhører to samefamilier fra Kautokeino.

Biskop Gunnerius skrev i 1770 om den første bosetningen i Nord-Troms at den største befolkningsgruppen var samer, dernest kom Finnene, som giftet seg med samene, pluss noen norske og noen få svensker. Ifølge arkeologene bodde det i steinalderen folk i Nord-Troms så langt tilbake som 4000 år f.Kr., men det er ikke gjort noen steinalderfunn på Arnøy. Omkring år 800 besøkte vikingen Ottar kong Alfred i England og ga den første skrevne beretningen om landsdelen. Ottar hevdet at han var den nordmannen som bodde lengst mot nord, og at de andre innbyggerne var samer. Samenes opprinnelse er usikker. Lokalhistorikeren Fugelsø skriver i sin bok Skjervøy at samene var de første menneskene på Nordkalotten. Ettersom de var et såkalt hedensk folk som snakket et fremmed tungemål antok man at de var kommet fra et annet land, et omstreifende folk som hadde kommet til Norge fra Sentral_Europa eller Asia. Samene selv hevder at det var ikke de som kom til Norge men at det var Norge som kom til dem, de opprinnelige innbyggerne. Johan Turi, den samiske forfatteren som skrev om Lappland rundt 1900 fortalte at han ikke kjente noen sagn som antyder at hans folk skulle komme fra noe annet sted utenfor Sameland. Det er rimeligere å se på samene som en del av den opprinnelige befolkningen på Nordkalotten og som gradvis utviklet det kulturmønster som nå kalles samisk.

Heidi Mikkelsen fra Tromsø, som er i slekt med oss og også har arbeidet med vår slekts historie forteller at vi har både norsk, finsk og samisk bakgrunn. Hun sier at folk ofte ikke vil vedkjenne seg sin samiske opprinnelse, det har ikke akkurat gitt noen høy status å være same. Albertine holdt fast på at hun var norsk og bare norsk, men Heidi påstår at Svend Andersen, Albertines bestefar, var delvis samisk. Folketellingen i 1875 oppførte ham med symbolet "ln" som betydde at han var flyttsame.

Vi er interessert i Langfjord på Arnøy, og i annet bind av Skjervøy får vi vite at det i 1723 ennå ikke var noen norsk bosetning langs fjorden, bare årlige besøk av flyttsamer. Det ser ut til at noen av dem slo seg ned og ryddet små gårder og drev fjordfiske. Sjøsamenes kultur har utviklet seg noe forskjellig fra fjellsamenes. Det ble jaktet på rein til for ca. to hundre år siden, da villreinen forsvant og reindrift startet. Sjøsamekulturen utviklet seg parallelt med fjellsamekulturen. Man kan ennå finne rester gammer langs Langfjorden. Før det var blitt fast bosetning der hadde det vært tilfeldige besøk av hvalfangere, antageligvis fra Holland, som kom i land for å koke hvalolje. Fugelsø skriver at det på midten av syttenhundretallet bare var seks eller syv hus langs fjorden, med slike stedsnavn som Toften, Monssletta og Storstein. Blant de tidlige nybyggerne langs fjorden var det flere som het Andersen, Pedersen og Svendsen, og vi er ikke sikre på hvem av dem som kan ha vært Albertines stamfar. Et kart laget av J.S. Friis som viser bosetning og språk i 1861 viser fire familier ved Langfjord. Symboler på kartet viser at et hus var bebodd av en norsk familie hvor bare norsk ble talt, et annet norsk hjem hvor minst ett familiemedlem snakket samisk, et tredje hjem med et symbol som ikke er lesbart og et fjerde hjem på en gård som het Langfjord der en samisk familie bodde i et trehus. Det samme kartet viser at på Haugnes, som ligger nær der Albertines mor ble født, var alle hjem avmerket som samiske.

Våre forfedre som først slo seg ned på Arnøy kan ha vært svensksamer. Hermod antyder at de kan ha kommet opp Tornedalen, som ligger langs grensen mellom Sverige og Finland. Helt siden middelalderen har det vært ferdsel og handel med Norge den veien. Helt fra de svensk-russiske krigers tid har det vært en betraktelig folkevandring fra Nord-Sverige og Finland over til Norge som fortsatte under perioder med uår og hungersnød. Svenske flyttsamer hadde hver sommer kommet til Arnøy med reinen, og etter hvert som levekårene ble dårligere i Nord-Sverige og Nord-Finland slo noen av dem seg til ved Langfjorden.

Disse første nybyggere valgte et meget fordelaktig sted å slå seg ned på ved den 8 km lange fjorden som ligger på innsiden av øya i ly for havet. Fjorden er grunn og fiskerik og høver godt for mindre båter. Den andre siden vender mot det stormfulle Norskehavet. Dette er Lopphavet, som nærmest er en fiskebanke. Familien skaffet seg jord på steder som Langfjord, Stokkenes, Monssletta og Toften. Like over fjorden for Stokkenes ligger Akkarvik og Trolltind, der det nå ligger et radio- og fjernsynstårn på toppen. Vender en blikket i retning av fjordmunningen kan en se de vidgjetne Lyngsalpene og den mektige Blåisen.

Hermod har fått fortalt av tanta si, Selma Høyer, hvordan Stokkenes fikk sitt navn, det stedet som senere skulle bli familiens hjem: Det var Sven Andersen (Svein Andersen) som valgte stedet. Han bodde til å begynne med på yttersida av øya, i Bankekeila, da han bestemte seg for å flytte. Han bestemte seg for å følge stranda til han kom til et sted der en tømmerstokk var drevet i land; der ville han slå seg ned. Stedet ble derfor kalt Stokkenes. Hermod gjør oppmerksom på at ifølge sagaen hadde det samme skjedd i år 784 da vikingen Ingolf seilte til Island. Han kastet høgsetestolpene overbord for å se hvor de rak i land, og på det stedet ryddet han seg en gård og ble boende. Stedet fikk navnet Reykjavik.

Med hjelp fra Hermod Pedersen, som har sendt oss flere manntallslister, og fra Heidi Mikkelsen, kan vi nå følge slekten lengre bakover i Langfjord. Folketellingene før 1800 oppgir ikke personnavn, og den fra 1801 da Norge ennå var i union med Danmark fører opp følgende personer som Heidi Mikkelsen fastslår er "av sikker samisk opprinnelse".

Peder Andersen 1726- Langfjord
Maren Larsdatter 1736-

Ifølge manntallet av 1801 bodde Peder og Maren innerst i fjorden, var gamle og blinde, og led nød. Her er navnene på noen av barna deres:

Elen Pedersdatter. Døpt i Skjervøy i 1750.

Inger Pedersdatter 1752

Kirsten 1762-1812

Anders Pedersen 1763(6) nærmere omtalt seinere.

Maret Pedersdatter 1768. Gift med Ole Johannesen, Geitvik.

Anders Pedersen 1763(6) Langfjord
Inger Svendsdatter 1766-1830 Maursund

Heidi Mikkelsen fastslår at både Anders og Inger er av sameslekt, også Anders' far Peder, og at barna deres også var samer. Anders og Inger dukker opp i 1801-manntallet da Anders var 40 år og kona hans 35. De dyrket sin egen jord og drev fiske. De hadde to sønner, Peder som var fem år og Svend som var to. Peder er nevnt i bygdeboka "Skjervøy" under navnet Peder Andersen Langfjord, gift med Hanna Margrete Sørensdatter. Vi fortsetter nå med sønnen Svend som giftet seg med Lovise, datter til:

Søren Jensen 1761-
Grete Catrine Henriksen 1763-

Søren var fra Årviksand på Arnøy.

Svend Andersen 1799-1874
Lovise Birgitte Sørensdatter 1810
gift 1834

Svend er oppført i 1865-manntallet å være 70 år og altså født i 1796, mens det i 1801-manntallet står at han var 2 år, og født i 1799. Han ble konfirmert i 1817. Svend og Lovise drev tre gårder under en og samme eier, nr. 279, 284 og 285. De hadde syv kyr, seksten sauer, to geiter og avlet to skjepper poteter. Manntallet har med de fire barna deres som bodde hjemme under tellinga: Peder, Johan Olai, Severina og Jørgina. Heidi nevner flere: Regine, Rakel og Inger. Manntallet oppgir også en gårdsarbeider, Anders Nils, som da var 21 år og sykelig, og kona hans, Elen Kjerstine Nilsdatter, sytten år, begge norske. Heidi nevner at Svend, som var Rudolphs oldefar, var same. Barna til Svend og Lovise:

Inger Catrine Svendsdatter 1.7.1835. Konfirmert 1851. Gift 16.9.1860 med Simon Albrektsen Bankekeil 1839 - konfirmert 1856. Etter Ingers død ble Simon gift med Jensine Cathrine Christiansdatter i 1873.

Regine Dorothea Svendsdatter 1836-1908. Et avsnitt om Regine følger.

Ane 1838-1838.

Rakel Svendsdatter 1839-1866(69). Et avsnitt om Rakel følger.

Peder Andreas Svendsen 1840-1888. Et avsnitt om Peder følger.

Johan Olai Svendsen 1847. Konfirmert i 1861. Ugift og eide Stokkenes, br. nr. 283, sammen med broren Peder.

Severine Cesilia Svendsdatter 3.9.1843 - 11.10.1900. Konfirmert i 1859. Ifølge Fugelsø bodde både Severine og mor hennes, Lovise, hos Peder Svendsen. Hun bodde på Stokkenes hele livet. Albertine husket denne tanta som forble ugift og døde noen og sytti år gammel.

Jørgina Martina Svendsdatter 1848. Konfirmert i 1864.

Petronelle Matene 1850-1850

Julianne Lind 1858-1862

Regine Dorothea Svendsdatter 7.11.1836 - 10.7.1908
Augustinius Hansen Bankekeil 1834-1885
gift 1860

Regine ble konfirmert i 1852. Regine og Augustinius bodde i Langfjord på eiendom nr. 280-281, drev fiske og gårdsbruk. De hadde en hest, tre kyr, to kalver og ti sauer. De tolv barna deres:

Lovise Birgitte 6.7.1860. Konfirmert i 1877. Gift i 1885 med Johan Nikolai Johansen fra Strømfjord. De bodde i Geitvik (må ikke forveksles med tidligere omtalte Lovise Birgitte, gift med Svend Andersen). Barn:

Oline Tomine 1.7.1861. Døde som spedbarn.

Tomine (Thomine) Kirstine 28.3.1863 - 22.12.1895. Konfirmert i 1880. Gift i 1885 med Martin Adrian Rok Johansen 1861- fra Årviksand.

Inger Semina 19.3.1864. Konfirmert i 1880.

Anna Kirstine 17.4.1865

Svendsine Cecilie 24.6.1866. Konfirmert i 1883. Gift i 1901 med Henrik Martin Karlsen.

Richard (Rikard) Jørgen Martin 29.11.1867 - 21.4.1893. Konfirmert i 1884.

Augusta Regine 1870-1870

Peder Andreas 1873-1874

Albertine Julianne 28.9.1874. Konfirmert i 1890. Gift i 1895 med Isak Mikkelsen. De var bosatt i Geitvik. Barn:

Simon 1875-1875

Hans Henrik Bugge 1879-1880

Rakel Svendsdatter 1839-1866(69)
Edvard Pedersen 1830-1902
gift 1860

Rakel ble konfirmert i 1855, Edvard i 1848. De hadde tre sønner, som er oppført nedenfor. Da Rakel døde, giftet Edvard seg i 1868 med Johanna Andersdatter fra Oksfjordhamn, født i 1837. Far hennes het Anders Hansen. Ifølge 1875-manntallet bodde Edvard og Johanna i Langfjord, gnr. 283. De hadde en hest, fire kyr, to kalver, fjorten sauer og to geiter. Edvards tre sønner bodde hjemme i 1875, dessuten ei hushjelp, Ingeborg Adamsdatter og hennes datter Charlotte, og en dreng, Søran Johannessen og kona hans Katrine, begge fra Løksund. Denne Edvard Pedersen var sønn av Peder Andreas Eriksen, som kom fra Røros. Hans etterkommere kan si at deres slekt stammer fra Røros som ligger i det sørsamiske området. Vi kjenner ikke hans etniske status, men det betyr i alle fall at noen av våre forfedre kom fra Sør-Norge. Barna Edvard hadde med sin første kone Rakel:

Peder Andreas Edvartsen 1861. Konfirmert 1877.

Svend 1863

Rikard Severin Edvartsen 1866. Konfirmert 1882. Gift med Elise Johannesdatter 1845-. Barn:

Lorents (Lornes eller kanskje Lorns?) Benjamin Edvartsen 1864-1950. Konfirmert i 1880. Lornes var bonde og fisker. Han var gift med Karen Hendriksdatter 3.5.1878 - 1947 fra Storvik, Nordreisa. De bodde i Langfjord til 1930. Ni barn:

Peder Andreas Svendsen 1840-1888
Mikina Margrete Mekalsdatter 15.4.1849-1876
gift 1872
Petronelle Kristine Mortensdatter 1865-1926 (annen hustru)
gift 1884

Fugelsø fører opp Peder og broren Johan Olai som medeiere av eiendommen (i) Langfjord som omfatter Toften og Monssletta og rekker helt til Storstein med tilhørende enger, tømmerskog og torvmyrer. Ifølge 1875-manntallet er Peder husbond på gården, og fisker. Gården de bodde på, Stokkenes, hadde nummer 279, 284 og 285. Hans etniske status er antydet med bokstavene "ln" etter navnet. De står for "lapp" og "nomade", altså flyttsame. Hermod Pedersen, som sendte oss disse folketellingsopplysningene, syns dette er merkelig, der bønder umulig kan regnes som nomader og Peder ikke hadde rein. Han skriver at slike opplysninger i manntallet ofte er misvisende. I 1875 var nemlig Norway og Sverige i union og det kunne oppstå språkproblemer. Derfor ga folk opplysninger som var fordelaktige når det gjaldt skatten.

Peders første kone, Mikina kom fra "Reisen S" (Ansjøn, Nordreisa, på fastlandet) og var av blandet herkomst. Faren, Mikal Karlsen, var ifølge 1865-manntallet kven, og mora Susanne Margrethe Petterdatter Høyer, 1821 norsk. Mikina var norsktalende.

Peder og Mikina hadde en fostersønn, Christian Frederik Wegner født i Kvenangen i 1865, samt to sønner, Mekal 1872 og Ludvig 1875 som oppgis å være av blandet herkomst. Peders bror Johan Olai Svendsen, født i 1845, bodde også hos dem og står oppført som flyttsame. Peders mor Lovise Bergitte, som da var enke, bodde i samme hushold, foruten også hans søster Severine. Severine, som var norsk, hadde ansvaret for fjøset. På gården hadde de en hest, ei ku, fire kalver, seks sauer og to geiter og avlet fire skjepper poteter. Broren Johan Olai på samme gården hadde fire kyr, en kalv, ti sauer og ei geit.

Da Mikina døde ble den lille sønnen hennes, Ludvig, adoptert av Abraham fra Grunnfjord, nå kalt Arnøyhamn. Ludvig kom ikke tilbake til Langfjord før etter at var gift. Mekal ble boende på Stokkenes etter Mikinas død sammen med Peder, far sin og onkelen og tanta.

Peder giftet seg på nytt, denne gangen med Petronelle fra Haugnesodden på Arnøy. To år senere, i 1886, fikk de datteren Albertine. Hennes halvbrødre Mekal og Ludvig brukte Pedersen til etternavn ettersom faren het Peder, slik skikken var. Men Albertine fulgte den nye skikken og brukte farens etternavn, Svendsen. I kapitlet om Haugnesslekten finner vi Albertines og Petronelles linje. Her skal vi ta for oss Peder og Mikinas barn og barnebarn.

 

Mekal Severin Johan Pedersen 1872-1954
Elin Kristine Johansen 1873-
gift 1895

Født på Stokkenes, Langfjord. Mora døde da Mekal var liten. Faren giftet seg igjen med Petronelle Mortensen. To år senere, i 1886, ble Albertine, hans halvsøster, født. Faren døde i 1888. Da var Mekal 16 år. Petronelle flyttet da med datteren tilbake til Haugnesodden og Mekal ble på Stokkenes hos onkelen og tanta. Han drev fiske og gård, og tok etterhvert over styre og stell.

Mekal giftet seg med Elin Johansen fra Haugnes ved utløpet av Langfjorden. Elins bror var far til Helmer Lysaker som ble gift med Anny (Side ). En av Mekals sønner, Erland, minnes at mora ikke snakket særlig godt norsk, og at hun var "nordfra", en eufemisme som betydde at hun var av samisk ætt. Elins barnebarn Hermod har oppkalt datteren sin etter henne og forteller at Elin var selvlært jordmor som ofte ble hentet langveisfra og kunne bli borte i over en uke. Hun tenkte aldri på å ta seg betalt. Haldis og andre har ofte lovprist henne for den innsatsen hun gjorde i 20- og 30-åra. Hermod kan huske at eldre kvinner snakket med ærbødighet om "den gamle kvinnen fra Stokkenes" som ga så mye av seg selv til andre i nød. Manntallet for 1900 oppgir at Mekal hadde husdyr men ikke dyrkingsjord og avlet hverken korn eller poteter, men som vi skal se seinere, husket Albertine annerledes. Mekal og Elin hadde mange barn, og ettersom ungeflokken vokste, trengte de hjelp. Albertine bodde på Haugnesodden sammen med mora og besteforeldrene. Nå flyttet hun tilbake til Stokkenes, bare åtte år gammel, for å hjelpe broren med å passe barna og ellers delta i det daglige rutinearbeid i huset.

Albertine husker Mekal som en streng husbond, og hun fikk arbeide meget hardt på Stokkenes. Hun sto opp tidlig og gikk i fjøset for å koke krøttermat. Over åpen torvild kokte hun fiskehoder og fiskeslo og tang til vintermat for dyra. Hun husker at huset var en langstrakt bygning med tre rom i første og tre rom i andre etasje. Ett av romma i første var stort nok til å kunne brukes til skolestue for Langfjordbarna. I fjøset hadde de fem kyr, en okse, rundt tyve sauer og noen få høns. Da Albertine ble eldre fikk hun lov til å bli med Mekal ut på fjorden å fiske. Og den fisken hun fikk i sitt garn var hennes og likeså det hun tjente på å selge den. Erland husker at hun og Mekal kom hjem i stivfrosne klær når de hadde vært ute i åpen båt i styggevær.

Mekal hadde flere båter ved de forskjellige fiskeplassene. De fisket torsk og sei, kveite, hyse, brosme og av og til sild. De trengte ikke å reise til Lofoten eller Finnmark for å fiske. Det hendte også at de jaktet på sel ute i fjordgapet. Noen ganger fikk de kveite på 100 kilo. Mannfolka pleide å gå på rypejakt og på dunsanking på Fugelsøy, og Albertine sanka måsegg langs strendene om våren.

Rudolph møtte Mekal i 1949. Han bodde da hos sønnen John med familie på Stokkenes, i ei midlertidig brakke, da tyskerne hadde brent huset deres under krigen.

Hermod har fortalt en historie som han hørte av bestefaren da han var seks år gammel. En mørk høstkveld hadde Mekal ruslet langs fjorden med hunden sin da han plutselig så at havet sto i brann. Det brant voldsomt på et avgrenset område omtrent to hundre meter fra land. Mekal plystret på hunden, som løp foran men det lot til at den ikke hadde merket noe uvanlig. Han skjønte etterhvert at det var månen som hadde kastet sitt trolske lys gjennom en åpning i skylaget ned på de skumhvite bølgene. Hermod forteller at bestefarens beretning vekte i ham en sunn skepsis til det overnaturlige. Rudolph opplevde noe lignende da han besøkte Arnøy vinteren 1981. Han hadde da ikke hørt denne historien. En vinterkveld da Rudolph kom gående langs Langfjorden for å se på nordlyset, så han også at havet brant. Han nærmet seg Haugnesodden med den beryktede skolen som det spøkte i. Mor hans hadde fortalt mange nifse historier om gjenferd fra havet som hadde hjemsøkt bygningen og gjort læreren gal, gjenferd etter sjøfolk og fiskere som hadde omkommet på havet og ikke hadde kommet i kristen jord. Ikke rart at Rudolph ble forskrekket over det han så, og snudde. Folk tror jo ikke på slikt i våre dager, og han visste at det ikke kunne være sant, men han måtte bare innrømme for seg selv at han var både skremt og forbløffet.

Mekals Barn:

Ragna 1887-1918. Døde 21 (feil!??) år gammel av influensa.

Petra Mikalda 1895

Erland Martin Løken Pedersen 20.1.1899 - 1989. Var ungkar, bodde på Stokkenes til 1984 da han flyttet til et aldershjem i Skjervøy. Familiens hjem på Stokkenes, som ble gjenoppbygd etter krigen, stod tomt til Erling, sønn av Magnus og Haldis, kjøpte det. Hjemmet blir nå pusset opp. Erland og broren Hjalmar bodde det meste av sitt liv på Stokkenes hos broren John og hans familie. Sammen drev de fiske. Erland dro på Lofoten og Finnmarka med skøyta deres. Rudolph minnes da John og Erland rodde ham over til Akkarfjord der de skulle ombord i skøyta. Turen tok en drøy time. De rodde fort og rytmisk perfekt uten å miste et åretak, eksperter som de var i en ferdighet som er gått i glemmeboken. Etter Johns død i 1969 ble Erland og Hjalmar på Stokkenes. Om sommeren kom kona og barna til John hjem på gamle tomter. Barna var alle glade i onkel Erland. Han var trofast læstadianer, hadde bra sangstemme og likte å synge de gamle sangene.

Hjalmar Jentoft Andreas Pedersen 1900-1976. Han var ugift, sjenert og hadde beskjedne åndsevner. Bodde hele livet på Stokkenes. Rudolph husker at han var flink til å plukke bær og kom hjem med bøtter fulle av blåbær og tyttebær. Han hugget ved og gjorde god nytte for seg. Han blir husket for at han var en snill mann som også kunne si sin mening.

John Adrian Sigurd Pedersen 1.1.1902 - 1969. Fisker, bosatt på Stokkenes, gift med Magna 13.11.1898 fra Årviksand, et fiskevær på den andre siden av øya som vender mot det åpne havet. John døde mens han arbeidet på moloen ved Årviksand. Han blir husket som en staut kar, snill og god. Barn:

Magnus Peder Nikolai Pedersen 3.6.1904 - 1987. Fisker og bonde bosatt i Langfjord, nærmeste nabo til Stokkenes. I 1930 giftet han seg med Haldis Edvartsen fra Langfjord. Hun er omtalt tidligere, da hun er datter av Lornes og Karen Edvartsen. Magnus bygde seg et hjem like ved Stokkenes. Jorda var bare myr, men han vendte den med spaden og anla hage. Tyskerne svidde av huset i 1944 og etter krigen satte han opp ei brakke på eiendommen. Seint en kveld blåste den ned under en storm, og han måtte grave fram barna sine som lå under planker og tømmerstokker. Barn:

Astrup Perman Pedersen 1907 som var fisker før og under krigen, var tilfeldigvis i Lofoten da engelske krigsskip gjorde et raid. Sammen med mange andre ble han med til England og ble flymekaniker i Det norske flyvåpenet. Da freden kom utdannet han seg til møbeltapetserer (salmaker?) i Oslo, flyttet så til Trøndelag og startet et møbeltapetsererfirma. Han giftet seg med Kirstin fra Inderøy i Nord Trøndelag. De bor i Hylla ved Steinkjer. Barn:

Nelly Johanna 16.3.1909 - 25.4.1909

Henrik Nikolai 1911-1919. Døde av tuberkulose åtte år gammel.

Dagmar

Ludvig Pedersen 24.6.1875 - 1947
Johanna Kristine Hendriksen 27.7.1876 - 1960

Ludvig var født på Stokkenes, og da mora døde ble han adoptert av Abraham fra Grundfjord. Ludvig kom ikke tilbake til Langfjord før etter at han var blitt gift med Johanna Henriksen fra Storvik i Nordreisa. Johanna var søster til Karen Marie Henriksen, gift med Lorents Edvardsen, og hennes foreldre var Anne Martine Christiansdatter 1852 og Henrik Henriksen 1851. Henrik var fra Storvik men foreldrene hans kom fra Finland. Anne Martine var født i Oksfjord; begge foreldrene hennes kom fra Arnøy. Manntallet oppgir at de begge var av "blandet herkomst". Ludvigs bror Mekal delte eiendommen (nr 49, 1, 2 og 3) slik at Ludvig fikk en del, og Ludvig bygde hus til seg og familien sin. 1900-manntallet opplyser at han var bonde og fisker, og bodde sammen med hustruen, sønnen Henrik Ludvigsen, født 1900, fosterdatteren Hilda Henriks født 1891 av "blandet herkomst" og tjenestejenta Johanne Johannesdatter, født 1884, også av "blandet herkomst". Ludvig omkom på havet i 1947 under et uvær. Sønnen Martin var med samme båt og klarte å klamre seg til kvelvet. Men Ludvig og Roald, sønnen til Martins kone Petra, kom bort. Johanna døde i 1960. Elleve barn:

(Henrik) Martin Pedersen 11.7.1900. Er pensjonert fisker. Han bor i Langfjord sammen med Astrid, hans kones datter fra et tidligere ekteskap og hennes mann Åsmund. Martin som er mange-og-åtti år setter ennå sine garn på fjorden og kommer hjem med laks og torsk. Han giftet seg med Petra Johansen fra Nordreisa som hadde to barn fra et tidligere ekteskap, nemlig Astrid og Roald. Som ung arbeidet Martin på telegraflinja i Målselv sammen med Carl Christianson fra Storstein. Denne Carl Christianson utvandret til USA og slo seg ned i Duluth, Minnesota og ble nær nabo og venn med Albertine. Martin drev lofot- og finnmarksfiske og fjordfiske nær hjemstedet. Han er flink til å fortelle fiskehistorier og beretter gjerne om den kveita på 100 kg som han fikk. Han har forlist to ganger. Han drar gjerne på læstadianerstevner, og foruten å reise mye i Norge har han vært en tur til Statene i 1982 for å besøke tante Albertine.

Lydia. Døde av tuberkulose.

Ragna. Døde av tuberkulose som spedbarn.

Johan Ludvig 23.4.1902 - 1.5.1902. Døde som spedbarn.

Emil Marentius 21.4.1905 - 14.6.1905. Døde som spedbarn.

Barn, uten navn. Døde som spedbarn.

Petra Mikalda Alberte Hansen 8.5.1903 - 198? gift med Hilmar Hansen. De bodde på Storelv på Laukøy hvor Hilmer drev fiske. I seinere år bodde de i Skjervøy hos sønnen Tormud og tilbrakte somrene på Laukøy. Barn:

Hildur Nelly Kaspara Brautaset 26.4.1906 Gift med Peter som døde i 1977. Hun bor i Bergen.

Laura Josefin 11.7.1908. Døde av tuberkulose.

Helga Agnethe Hansen 1910-1978. Gift med Fridtjof Hansen 1912-1985, en bror av ovenfor nevnte Hilmer Hansen. De bodde på Storelv på Laukøy og drev fiske. Barn:

Anny Lysaker 17.9.1913. Gift med Helmer Lysaker 15.12.1908 - 1985 fra Haugnes på Arnøy. De bodde på Akkarvik og brukte stedsnavnet Lysaker. Barna brukte imidlertid navnet Johansen. Anny bor i Skjervøy og arbeidet på rekefabrikken i 30 år. Helmer var fisker og kjøpte sin ellevte båt i 1982. Barn:

Det er en stadig økende fraflytting fra fiskeværene i Nord-Norge da mengden av fisk i havet avtar og byene kan friste med bedre lønnet arbeid. Dette skjer også på Arnøy; ungdommen drar sin vei, noen til Skjervøy som nå er for en travel by å regne, andre til Tromsø, Bergen og Oslo. Mange av husene som ble gjenoppbygd etter krigen, står nå tomme. Flere av barna til Magnus og Haldis har flyttet. Unntak er Åsmund som driver en sauegard på eiendommen, som fortsatt er på familiens hender og to andre sønner, Arnfinn og Erling, som fremdeles bor i Langfjord og er fiskere. De fører dermed familietradisjonen videre, som ble startet av Peder og Maren Andersen på begynnelsen av 1700-tallet. Nå driver Erling, sønn av Magnus og Haldis, og barna hans fiske. På en fisketur vest av Arnøy fikk de ei kveite som i sløyd tilstand og uten hode veide 285 kilo!

To av de som ikke flyttet, er blitt omtalt i bladet Nordlys (27. april 1987) og ukebladet Det Nye, nemlig Erlings barn Hugo og Paula. Deres valg av fiske som levevei blir nå betraktet som godt nyhetsstoff i Norge. Artikkelen i Nordlys er om "Hugo fra Arnøy som har inngått en kontrakt på livstid med fiske som livsstil." Dette barnebarnet av Magnus og Haldis, født i 1963, har sin egen fiskeskøyte. Familien rådet ham fra å bli fisker, og lærerne på skolen oppmuntret han til å videreutdanne seg og kanskje bli journalist, men for Hugo var det bare fisket og havet. Han sa til journalisten at han ikke kunne tenke seg å reise fra Arnøy. Der kunne han fiske, klatre i fjellet og skyte ryper fra kjøkkenvinduet. "Hva skal jeg med eksamener?" sa han til intervjueren. "Arkivere vitnemåla i ei kommodeskuff? Helt siden jeg var barn har jeg vært på sjøen, akkurat som mange slektledd av mine forfedre før meg. Jeg har fiske i blodet." Men livet som fisker passer ikke for alle. Av de femten guttene i hans klasse er det bare en som har valgt fiske som levevei. Hugo (24), søsteren Paula (21), og broren Bjørn Erling(17) driver en 35-fots fiskebåt. Hugo eier båten, men må betale regelmessig renter og avdrag på lån. Dette kan til tider være vanskelig ettersom inntektene fra fisket kan variere sterkt. På en god dag kan de få to tusen kilo torsk på et 8-timers skift, som gir en inntekt på 4-5 tusen pr lott. Men det kan også være "svart hav" og uvær. Likevel liker de dette sjansespillet og er optimister.

Hugo bor nå på Stokkenes, plassen der Albertine ble født, og Mekal, bror hennes, stiftet familie. Da Mekal døde, ble tre av sønnene værende på Stokkenes, nemlig John med familie, Hjalmar og Erland. Erland levde lengst, og da han fylte nitti, solgte han huset og flyttet til et aldershjem i Skjervøy. Nå er det Hugo som bor på Stokkenes der en tømmerstokk drev i land for over 150 år siden.

Paula tok et 6-måneders kurs ved sjømannsskolen i Tromsø og var en av de få kvinner som arbeidet på heltid ombord i de store havgående fiskefartøyene. Sommeren 1988 giftet hun seg med Geir Sørensen fra Senja, som var eier av en fiskebåt. Både Hugo og Paula fører familietradisjonen videre, med å fiske på det stormfulle Norskehavet.

Hermod, som sendte oss avisutklippene om sin niese og nevø, er pessimist når det gjelder Arnøys fremtid. Han skriver at de unge flytter og de gamle dør, og om noen få år er det ingen tilbake. I år 2000 er det kanskje bare Hugo igjen på Arnøy. Han minner oss om at det bare er fem hundre år siden de første fastboende på øya kom, og at for fjellene som står langs fjorden, i sol som i tåke, er fem sekler i grunnen kort tid.

Slekten Karesuando

Denne delen tar for seg forfedrene og etterkommerne til Olaus Arneng, far til Solveig. Olaus var født i Oksfjord, som ligger i Skjervøy sokn i Nord-Troms, men slekten kommer opprinnelig fra Karesuando sokn i Norrbotten i det aller nordligste Sverige. Dette er svensk Lappland, som grenser mot både Norge og Finland, der Tornedalen begynner og fører sørøstover til Bottenvika.

I det nordligste Sverige ligger Karesuando, et sted på 1500 mennesker som i et samisk distrikt må regnes som en stor by. Stedet ligger ved Muonio, som er grenseelv mot Finland, og på den motsatte elvebredd ligger finsk Karesuvanto. Bare 16 km øst for Karesuando ligger en liten grenseby som heter Kuttainen. Da brødrene til Isak Carlsen, far til Olaus, kom til Amerika, oppgav de Kuttainen som fødested. Kjell Fjørtoft kaller i sin bok Vi fikk vår frihet, en dokumentarberetning om krigen i Finnmark i 1944, Kuttainen (pp. 168-169) for en liten svensksamisk by på en 200 innbyggere der folk tjente til livets opphold ved reindrift og gardsbruk, den var markedsplass for samene og vintersted for reinen.

Torne elv og bielva Muonio, som nå danner grensen mot Finland, er ikke brede, og det var nok samme slags mennesker som bodde på begge sider av elva, for det meste samer, ettersom dette var tidlig i forrige århundre. En nylig utkommet bok av Nils Arell som heter Arbete och liv i Vittangi-Karesuando-området, utgitt av Universitetet i Umeå, beskriver Karesuandoregionen i årene 1750-1950. De første innbyggerne var reinsamer. Ved midten av forrige århundre var reinflokkene blitt store, så mange samer oppgav reindriften og ble småbrukere. Dessuten var det kommet til noen få svenske og finske nybyggere. Hele området lå langs en handelsrute som fulgte Torneelv fra Bottenvika. Det var godt laksefiske her om sommeren, og fiskerne kom i båt oppover elva. Men om vinteren var reinskyss det eneste framkomstmiddel, og reisen gikk vestover til de norske havnebyene, markedsplassene og fiskeværene.

Isak, far til Olaus, var født på farsgården omtrent tre mil sørøst for Karesuando og to og en halv mil sør for Kuttainen, nær Suijavaara Luongostontori. Dette var hjemmet til Carl og Anna Grethe Eriksson, foreldrene til Isak. Garden het Marainen. Ifølge Marie Eilertsen ble den kalt Velitalo, Talo er finsk og betyr hus, og velitalo kan bety "huset innimellom" Det kan for eksempel ha vært tre bolighus på rad. Vi har imidlertid fått vite av Eva og Gunnar Raattamaa, Kiruna, at garden ble kalt Marainen, i Suijavaara, og at de som bor der nå kaller seg Maraiset på finsk. Dette er sannsynligvis opprinnelsen til familienavnet Maranen brukt av Carlson-brødrene som emigrerte til Carlton County, Minnesota. Mildred Juntunen fra Esko, Minnesota opplyser at to av Isaks brødre som kom til Amerika, brukte navnet Maranen. Barna til Carl og Anna Grethe som flyttet til Norge, fortalte at de kom fra Karesuando. Karesuando var et kjent kirkested hvor Lars Levi Læstadius hadde vært prest. Det er derfor naturlig at familien regnet seg å være fra Karesuando. Vi er ikke sikker på den etniske sammenhengen når det gjelder forfedrene til Olaus. Det er blitt opplyst at Isak, sønn av Carl og Anna Grethe, av og til gikk i skinnkofte, men Marie Eilertsen, datter av Olaus' onkel Henrik, sier at hennes folk var småbrukere, hadde hester, ikke rein, og at plagget han gikk i kan ha vært en saueskinnspesk. Da Arden besøkte Kirkenes, snakket han med Agnes Laudal, nærmeste nabo til familien Arneng, om Olaus' etniske avstamming. Hun fortalte at Olaus en gang hadde sagt: "Man kan kalle meg lapp, men jeg er svensk lapp." Svenskene hadde høy status på Kirkenes, en industriby som tiltrakk seg folk fra mange kanter, og den svenske rallaren ble betraktet som en dyktig anleggsarbeider. Slekten hans kom fra Sverige og snakket finsk, men det ser ut til at de ikke regnet seg hverken som svensker, finner eller samer. Vi merker os at Robert Crottet, i sin bok Lappland (Oslo, Dreyers Forlag, 1968) skriver: "De fleste svenske samer snakker finsk."

Det ser ut til at det kan være både finsk og samisk blod i vår slekt. Olaus og Sofie Arneng snakket godt finsk. Mange i Nord-Norge kan finsk og er etterkommere av finsktalende innvandrere fra Sverige og Finland. Vi bør tenke på området som en enhet, Sameland, og huske at landegrensene som i dag fordeler området på de fire nasjonalstater, Sverige, Finland, Sovjet og Norge, ble trukket nokså seint i områdets historie. Finland for eksempel ble ikke en uavhengig stat før i 1917. Samefolket ble tvunget til å betale skatt til alle disse statene, som gjorde krav på overherredømme over deres hjemland. En tid måtte de betale skatt samtidig til Sverige, Russland og Danmark-Norge.

Samelands urinnbyggere var halvnomader og levde av fiske, jakt og fangst, og av reindrift i beskjeden grad. Men etterhvert som bestanden av villrein og annet vilt skrumpet inn, ble de tvunget til å gå helt over til reindrift eller bli bofaste småbrukere og/eller fiskere. Jordbruk så langt nord var alltid på randen av eksistensminimum. Sverige, Finland og Russland forsøkte å oppmuntre til kolonisering av området for å styrke sine territoriale krav ved å tilby nybyggere gratis tilgang på dyrkningsjord, og til og med fritak fra militærtjeneste.

Fra tidlig på 1700-tallet begynte nybyggerne å slå seg ned i Torne- dalen, og etterhvert var det til det nordligste Sverige kommet åtte til ti tusen finskspråklige innvandrere. Disse hadde et levesett som var likt den stedegne, samiske befolknings, og de kunne være enten samer, finner eller svensker eller en blanding av disse. Så fulgte en rekke kjølige somrer og strenge vintrer som førte med seg uår og hungersnød, og noen av nybyggerne flyttet videre til Norge, andre utvandret til Amerika. I Norge ble disse innflytterne og deres etterkommere kalt kvener, og mange bygder i Nord-Norge fikk en overvekt av finsktalende kvener. Noen kom for å unngå hungersnøden som rådet i Finland og Sverige, mens andre flyktet fra krigene som ble utkjempet på deres territorium mellom Russland og Sverige.

I en bok av Marie Nelson som heter Bittert brød, utgitt i 1988 i Uppsala får vi i en tabell vite noe om den etniske sammensetningen i svensk Lappland i hungerårene 1861-1870. Språkfordelingen i Karesuando kirkesogn var i snitt for dette tidsrom: svensker 18 (1,4%), finner 343 (25,9%), samer 965 (72,8%).

En bok av Emil Grym, Från Tornedalen til Nord-Norge, gir litt historisk bakgrunn. Så tidlig som på 800-tallet foregikk det en livlig pelshandel av et folk som kaltes birkarler som kjøpte opp skinn hos samene. Man har funnet ut at birkarlene var jegere og handelsmenn fra Pirkkala, Finland som tidlig rådde over området, og som seinere ble skatteoppkrevere for den svenske kronen. Skatten ble av den norske kystbefolkning for det meste betalt med tørrfisk. Etter 1660 forsvant den svenske betegnelsen Birkarlarna og de ble kalt torneåborgere eller svensker.

Birkarlene kom ofte i konflikt med kvenene, som fortrengte dem i Tornedalen. Grym skriver at kvenene var en finsk stamme. Betegnelsen kven i tidlig vikingtid, forekommer i sagalitteraturen, og tidlige kart fra middelalderen betegner området rett nord for Østersjøen som Kvenland. Ottar, den norske vikingen som bodde lengst mot nord, fortalte kong Alfred av England om Kvenland eller Cwenland. I sin bok Nord i tåkeheimen (1910) om polarforskning spekulerer Fridtjof Nansen på opprinnelsen til begrepet kven. Han tenker seg at ordet kan ha kommet fra ordet kvinner, og at Kvenland var mytologiens Amasonenes land. Tidlige geografer prøvde å gjette på hva som lå nord for kjente landområder, og en av dem, den kjente geografen i middelalderen, Adam av Bremen, plasserte Amasonenes land nord for Baltikum. Det har også blitt foreslått at kven kan ha kommet fra navnet på en gammel finsk stamme, Kainu (Kainulaiset) fra det nordlige Østerbotten.

Den etniske identitet til kvenene, folk som kom fra Kvenland, kunne være en blanding av svensk, finsk og samisk. Roger Frison-Roche, en fransk romanforfatter som har skrevet to romaner der handlingen er lagt til Lappland, nevner kvener i "Den siste flyttingen", og i en fotnote forklarer han at de er samer som holder til i grenselandet mellom Norge og Finland. Emil Hansen, som skriver i bygdeboka for Nordreisa om kvenene som slo seg ned i Nordreisa, siterer en Major Schnitler (1743) og en misjonær, Anders Olsen, som begge beskriver kvenene som finsk-talende nybyggere fra Sverige som snakket en øst-finsk dialekt. Hansen skriver at i det aller nordligste delen av svensk Kvenland, de øverste hundre kilometrene mot norskegrensen, var for det meste uoppdyrket og bebodd av svenske samer. Dette er Karesuando-distriktet, hjemtraktene til besteforeldrene og foreldrene til Olaus. Vi har imidlertid ikke kjennskap til at Olaus og Sofie ble kalt kvener. Det har vært antydet at ordet kven snarere sier hvor vedkommende kommer fra enn at det angir etnisk bakgrunn. Mange kvener snakket foruten finsk, også samisk, noe som sjelden blir nevnt i litteraturen. Mitt inntrykk er at kvenene for det meste var samer som hadde gått over til å bli finner. De som sluttet med reindrift og ble småbrukere, hadde mindre bruk for samisk, som jo passet for reindrift og nomadisme osv. De fikk mer bruk for finsk som var skolespråket i Tornedalen. Kvenene behersket flere språk, og det ble sagt om dem at de ikke var som kråka som bare kunne si kra-kra.

Barbro Bernestedt heter den slektsforskeren i Karesuando som har søkt i kirkebøkene etter Carl og Anna Grethe. Hun har sendt oss noen interessante kommentarer. Hun forteller at på Carl og Anna Grethes tid snakket omtrent alle finsk; det var bare sognepresten og lensmannen som kunne svensk. Men folk i Karesuando-distriktet regnet seg ikke som finner da de jo bodde i Sverige, og heller ikke som svenske ettersom morsmålet deres var finsk. Det ble undervist i finsk i skolen, men det var ofte umulig å få tak i lærer, og mange barn måtte lære å lese og skrive hjemme. Skolene i de dager kunne neppe bruke samisk i undervisningen, da det ikke fantes læremidler på det språket. I vårt århundre opprettet Sverige nomadeskoler der det også ble undervist i samisk, men i sekstiårene ble de stengt fordi barn til fastboende nektet å gå på dem. Disse skolene er nå kommet i gang igjen, og det å være same har fått høyere status. I seksti- og syttiårene har mange der nord flyttet til Kiruna eller Stockholm og føler seg som svensker. Det var ufordelaktig å gå for same fra Lappland. Nå da gruvedriften i Kiruna har skrumpet inn, har mange unge vendt hjem til Karesuando. Å være same har nesten blitt mote, og det er blitt nye økonomiske muligheter der. Barbro føyer til at mange svensker kaller alle som bor i Nord-Sverige for lapper, da regionen jo heter Lappland.

Olaus kunne finsk så godt at han var rettstolk på Kirkenes. Privat var han også tolk for samer, og hadde søkt om å bli tolk i samisk også. Samisk er delt opp i flere dialekter, og derfor har finsk tjent som et fellesspråk, særlig på læstadianermøter. For samene ble dermed finsk religionsspråket, særlig da Læstadius prekte på finsk, norsk og svensk lovspråket og samisk kjærlighetsspråket. Da barna til Carl og Anna Grethe flyttet til Norge, ble de hurtig assimilert i den norske kulturen. Det ville ha vært lite å vinne om de hadde opprettholdt status som finne eller same. I dag blir den sammensatte kulturen i nord mer respektert, og noen av de yngre vil vedkjenne seg at de har en viss samisk eller finsk bakgrunn.

Vi har merket oss at Rudolphs far og begge Solveigs foreldre snakket både finsk og norsk, såvel som noe samisk, men så vidt vi vet ble de aldri regnet for kvener. Begrepet etnisk dreier seg ikke om blodtyper og måling av kranier, men om kulturelt særpreg. Både Rudolph og Solveig regner seg som norskamerikanere med samisk og tildels finsk bakgrunn.

Før vi fortsetter med barna og etterkommerne til Carl og Anna Grethe fra Karesuando skal vi prøve å oppspore deres opphav. Noe vet vi om Carls foreldre, vi mangler opplysninger om hans farfar, til gjengjeld har vi opplysninger om hans fars besteforeldre, som viser seg å være i slekt med Anna Grethe. Legg merke til de ulike stavemåtene av navn fra forrige århundre: Peter Carlson kan være stavet Peder Karlsen eller til og med Per Karlsson.

Her er en anekdote om en av de tidlige slektningene. Ifølge Olaus utmerket denne mannen seg i en av de svensk-russiske krigene, kanskje i 1809 eller så tidlig som i 1735, og fikk tilnavnet Skarpsverd. Svenske offiserer kunne nemlig ikke alltid uttale soldatenes finske eller samiske navn, og gav dem tilnavn som f.eks. Sterk. Slike navn kunne seinere bli akseptert som etternavn.

Vi starter denne slektslinjen med Margareta Clausdotter som var fjernt i slekt med både Carl og Anna Grethe.

Margareta Clausdotter 1715-1778
Anders Andersson Cuttainen 1710-1750 (første ektemann)

Erik Persson Kyrø Raattamaa 5.13.1723 - 10.29.1778 (andre ektemann)

Margareta var i slekt med Anna Grethe gjennom sitt ekteskap med Anders, og var også i slekt med Carl Alexander gjennom ekteskapet med Erik. Vi tar for oss forfedrene til Carl Alexander Eriksson og begynner med hans besteforeldre på morssiden.

Johan Johansson Gardin 1754-1804
Sigrid Henriksdotter 1759-1832

De var fra Kengis nær Pajala i svensk Lappland, og datteren deres, Katarina, var Carls mor. Vi går videre til Carls foreldre og deres barn.

Erik Johansson Raattamaa 20.1.1783 - 31.12.1869
Katarina Johansdotter 1783 - 18.12.1836
gift 22.4.1805

Vi har ikke navnene til Eriks foreldre, men vi vet at besteforeldrene hans het Margareta Clausdotter og Erik Persson Kyrø Raattamaa, nevnt over. Ifølge Eva Raattamaa i Kiruna, kom bestefar Erik fra Ala-Kyrö i Kittilä, Finland. Ala-Kyrö heter nå offisielt Raattamaa. Bestefar Eriks forfedre kom fra Iso-Kyrö, nær Vaasa i Finland. To brødre, Olli og Pekka, flyktet fra russisk fangenskap og ble nybrottsmenn i "Raattamaa". En liste over barna til Erik og Katarina, Carl Alexanders søsken følger nå:

Johan Eriksson Raattamaa 23.12.1806-26.2.1878
Eva Caisa Johansdatter Raattamaa 1814-1858

Erik Eriksson Raattamaa 3.1.1809 - 6.7.1850
Stina Kajsa Persdatter Niva 23.5.1817 - 19.3.1874
gift 13.3.1840

Brita Stina Eriksdatter Raattamaa 6.6.1818 - 20.5.1907
Johan Johansson Markskau 1816-1893

Isak Eriksson Raattamaa 14.12.1820 - 3.12.1893
Anna Greta Persdatter Jatko

Isak og Anna Greta giftet seg i 1856 og slo seg ned i Paittasjärvi, 30 kilometer sør for Karesuando ved Sujavaara. Vi har vært i kontakt med Eva, Johan Eriks barnebarn, og mannen hennes, Gunnar, som er Petter Isaksens sønnesønn. De bor i Kiruna, og deres etternavn er også Raattamaa.

Zackarias Eriksson Raattamaa (Marainen) 20.5.1823 - 20.9.1860

Hele familien oppgis å ha flyttet til Nord-Finnmark.

Olof Eriksson Raattamaa 3.12.1825
Anna Greta Henriksdatter 1824

Hele familien flyttet til Norge.

Gustaf Elias Eriksson Raattamaa 7.3.1830
Anna Maria M____datter

De giftet seg i 1856 i og flyttet til Nord-Finnmark i 1858.

Vi ser av kirkebøkene at en av døtrene til Erik og Katarina, Greta Sofia, flyttet til Båtsfjord og sønnen Johan hadde en datter som flyttet til Nordreisa i 1882, og siden til Carlton County, Minnesota. En annen sønn, Isak, hadde to døtre og en sønn som reiste til Amerika. Deres sønn Zacharias flyttet med hele familien til Nord-Finnmark, og deres sønn Olof flyttet også med familien til Norge. Nok en sønn, Gustaf og kone flyttet til Nord-Finnmark i 1856. Carl ble imidlertid i Karesuando, men fem av hans avkom flyttet til Norge og fire til USA. Vi kan her se hvordan utvandringen virket lokkende på folk. Men da Ivar Johnson, Olaus' svoger, forlot Norge, ga han opp en god jobb. Ole Rølvaag mener at eventyr også var en faktor i emigrasjonen, og Ivar kan nok ha forlatt gamlelandet for å søke lykken, men han valgte å reise til Thomson, Minnesota fordi han hadde kjente der, etterkommere av Erik og Katarina Raattamaa fra Karesuando.

Barbro, slektsgranskeren fra Karesuando som har hjulpet oss med denne historien, fortalte at hennes barn er etterkommere etter Johannes gjennom hans sønn Carl, som har annen slekt i Kiruna og Stockholm. Hun har også sendt oss hilsener fra Maja Pesonen, barnebarn til Brita Stina.

På de motstående sider er fotokopier av sider i kirkebøker som Barbro har tatt, og vi får vite endel om søsknene til Carl Alexander, oppført over. Johan og Gustaf Elias står oppført på et ark som omhandler Kuttainen, hvilket antyder at de kanskje bodde der. Carl Alexander står oppført under Sudjavaara, og det gjør også søsteren hans, Brita Stina. Dette kan bety at Carl og Anna Grethes hjemsted har vært Sudjavaara, og at selve garden kan ha vært Velitalo, slik som Marie Eilertsen foreslår. Olaf står oppført under et utydelig navn som ser ut som Maraijarvi, på en side med overskrift Marainen. Zacharias har også Marainen skrevet over navnet sitt. Dette kan være opprinnelsen til navnet Maranen brukt av to av Carls sønner, Peder og Frederick, som emigrerte til Carlton County, Minnesota og ble av og til kalt Carlson-Maranen.

Vi har nå fulgt Erikssons slekt tilbake til 1700-tallet, og vil nå fortsette med slekten til Anna Grethe, Carls hustru, idet vi begynner med hennes foreldre Per og Ella, og følger farens linje bakover, så kommer tilbake til henne gjennom morens linje. Hennes foreldre var:

Per Persson Raattamaa 1781-1829
Ella Persdotter Jatko 1787-1865
gift 1805

Anna Grethtes fars foreldre var:

Per Andersson 1747-1822
Brita Johansdotter 1744-1821
gift 1773

Anne Grethes farfars foreldre het:

Margareta Clausdotter 1715-1778
Anders Andersson Cuttainen 1710-1750 (første ektemann)
gift 1740
Erik Persson Kyrø (andre ektemann)

Vi merker oss at Margareta giftet seg to ganger, og at hennes andre mann het Erik Persson Kyrø. En vil også finne hans navn på Carls stamtavle, og gjennom Margareta ble han Carl Alexanders oldefar. Vi fortsetter med Anne Grethes mors linje.

Anders A. Cuttainen 1660 - 16.6.1740
Ingrid Pehrsdotter 1661 - 16.6.1740

I kirkebøkene er det en spalte for dødsårsak, og det er verdt å merke seg at selv om Anders og Ingrid døde på samme dag, er dødsårsaken oppført som ukjent, "obekant". Deres barn:

Vi nedstammer fra både Pehr og Anders, fordi Pehr var i slekt med Anna Grethes morfar, og Anders var i slekt med hennes farfar. Pehr og Anders står oppført i en bok som heter Jord och Upbörds, med navn på nybyggere i Torneå Lappmark som betalte skatt til svenskekongen: "Per Andersson Kuttain från Tullingsuando och Anders Andersson Kuttain".

Pehr Andersson Cuttainen 1680-1749
Lijsa Ohlsdotter
Margreta Pahrsdotter 1700 (andre hustru, ingen barn)

Anna Grethes morfars foreldre:

Pehr Pehrsson Cuttainen 1700-1765
Anna Olofsdotter 1720

Anna Grethes mors foreldre:

Per Persson Jatko 1754-1838
Sigrid Pehrsdotter Niva 1761-1840
gift 1787

Barbro opplyser at nesten alle som bor i Karesuando er i slekt med familien Niva i Karesuando. Navnet har utviklet seg til Nilimaa, Tuoremaa, Niila, etc. men kan føres tilbake til Niva. Opphavsmannen tok det fra navnet på garden. Olaus Arneng sendte datteren sin i Amerika et fotografi av foreldrene sine, og på det hadde han skrevet navnene deres, som vi har oppført over. Man har spekulert på hvor navnet Grape kommer fra. Ifølge et svensk leksikon er Grape et kjent slektsnavn i Nord-Sverige, som stammer fra Lübeck.

Carl Alexander Eriksson 13.2.1814 - 4.12.1868
Anna Grethe Petersdatter 1825-1916

Fugelsøy skriver i sin bok Skjervøy at Isak Carlsen som flyttet til Norge, var sønn av "Carl fra Karesuando", og at andre familiemedlemmer kom etter seinere. Ifølge familieoverleveringer skal to fyrstelige personer ha besøkt distriktet på den tiden da Carl kom til verden, nemlig prins Carl av Sverige og den russiske tsar Aleksander. De møttes i tsarens jakthytte i Över Torneå, en grenseby litt sør for der Carl ble født. Barnet ble oppkalt etter dem. Verdt å merke seg er det at Olaus fikk navnet Olaus Aleksander etter bestefaren og at hans barnebarn også har det samme navnet, Arden Alexander. Eva Raattamaa forteller oss at Carl var født i Kuttainen og ble nybygger i Sudjavaara.

Anna Grethe Petersdatter var født den 25 april 1825 ifølge kirkeboken, men bygdeboka Nordreisa setter fødselsåret til 1824. De ble gift i 1841. Vi har fått vite at denne Anna Grethe engang var tjenestepike hos Lars Levi Læstadius da han var sogneprest i Karesuando en tid 1826 og 1849. Ifølge kirkeboken var det i 1841, altså mens hun var i tjeneste hos Læstadius, at hun giftet seg med Carl. Det sies at det var kona til Læstadius som pyntet henne til bryllup. Mange år seinere da Olaus og Sofie fikk en sønn, kalte de han Leif enda bestefaren Isak i Oksfjordhamn svært gjerne ville at sønnesønnen skulle hete Lars Levi etter den vidgjetne sognepresten.

Anna Grethes barnebarn Elida husker at da hun var ung jente på mellom ti og fjorten, pleide hun to ganger i året ro med faren over fjorden for å besøke onkel Isak og bestemor Anna Grethe. Hun minnes at Anna Grethe hjalp mor hennes med å sette opp en ullvev, og at Anna Grethe var flink i handarbeid "en dyktig og god kvinne". Hun forteller også at Anna Grethe var meget vakker, hadde mørkt hår med et skjær av rødt.

Barna deres, som alle var født på gården Marainen i Karesuando herred følger her:

Vi vet at forholdene var vanskelige for folk som bodde så langt nord og at det i 1860-årene var uår fulgt av hungersnød i 1867, og at mange familier måtte forlate gardene sine fordi de ikke kunne betale skyldig skatt. Marie Eilertsen forteller familien i Karesuando måtte ty til barkebrød bakt av innersiden av furubark, oppmalt og tilsatt litt rug- eller hvetemel, for å berge livet. Barna forlot hjemmet tidlig, og Henrik, som var fem år da faren døde, ble adoptert bort. Isak flyttet til Norge og andre familiemedlemmer kom etter. Etterat Carl døde i desember 1868, flyttet Anna Grethe til Oksfjord med døtrene Maria og Sofie som var omtrent seks og tretten år gamle, Det var i 1874. Hun ble hos sønnen Isak i Oksfjordhamn til hun var 92 år gammel og døde i 1916. De fleste av barna til Carl og Anna Grethe forlot Sverige for å unngå hungersnød. Peter, Fredrik og Marie utvandret til De forente stater, og Erik tok seg en tur til Minnesota, men vendte tilbake til Norge og slo seg ned i Nordreisa. I 1888 reiste også den yngste søsteren, Sofie til Statene. Historien går sin gang ettersom den ene etter den andre forlater Sverige, og vi er forbauset over å oppdage at for noen skifter arenaen for slekten fra Karesuando i Sverige til Carlton County i Minnesota.

Marie C. Nelson forteller om disse hendingene i en doktoravhandling fra Uppsala 1988 med tittelen "Bitter Bread. The Famine in Norrbotten 1867 - 1868." (Bittert Brød: Hungersnøden i Norrbotten i 1867-1868). Den lange kuldeperioden resulterte i ødelagte avlinger, garder på tvangsauksjon, konkurser, utvandring og til og med salg av barn. Folk spiste lav, halm blandet med mel, barkebrød, sopp, oppmalte vannliljerøtter osv.

Beretningene om disse barna til Carl og Anna Grethe følger.

Brita Kajsa Karlsdatter 21.12.1843

Brita ble kalt "Brido" som er den finske uttalen av navnet hennes. Hun var lam i det ene beinet, og som voksen flyttet hun til Røyeln i Reisadalen og bodde sammen med en svenske som het Brändström. En vet også at hun engang mottok en kjole fra sin niese Marie som bodde i Amerika.

Isak Carlsen Grape Arneng 14.11.1844 - 1926
Oldine Helene Olausdatter Kauren 13.6.1849 - 1921

Isak var født i Karesuando herred i Nord-Sverige, eldste sønn av Carl og Anna Grethe og far til Olaus. Som ung mann flyttet han til Norge for å slippe fattigdommen i Nord-Sverige der en serie uår førte til hungersnød. Han slo seg ned i Oksfjordhamn i Nord-Troms, et lite fiskevær i Skjervøy herred, der han kjøpte småbruket Arneng. Bygdeboka Skjervøy fører han opp som Isak Carlsen, grunneier og småbruker med fiske som biyrke. Vi vet ikke hvilket år Isak kom til Norge. Ifølge den svenske kirkeboken reiste de alle i 1874, men vi vet at Oldines første barn ble født i 1873, og ettersom de giftet seg i Norge, at de reiste tidlig på 1870-tallet. Oldine var født i Helgøy.

Ifølge bygdeboka var garden Arneng opprettet i 1723, før det fantes kirkebøker, av noen som het Aren eller Arent, ettersom den eldste skrevne formen av navnet er Arnteng. Havet var rikt på fisk, og over fjorden kunne en se majestetiske tinder. I 1944 ble de opprinnelige bygningene rasert av tyskerne, så Arneng ligger nå øde, men flere i slekten har tatt navnet Arneng. Isaks mor Anna Grethe flyttet til Arneng i 1874. Carl døde i 1868. Hun hadde med seg de yngste barna sine, Christine og Sofie. Isaks bror Frederick kom til Arneng i 1870 og rodde fiske i noen år før han reiste til Amerika. Vi vet at også en annen bror, Henrik bodde en tid på Arneng før han kjøpte seg et småbruk på Hamneidet. Anna Grethe blir husket som en karakterfast kvinne som snakket finsk mens svigerdatteren på Arneng snakket bare norsk. Det blir fortalt at Anna Greta likte å få noen til å lese høyt fra Bibelen på finsk, og pleide å be sønnesønnen Olaus om å gjøre det fordi han leste finsk så godt. Den unge Olaus pleide å velge avsnitt fra Salomos høysang, Bibelens mest erotiske partier, og da ble hun rasende, men det var jo Skriftens ord. Når hennes sønn, Isak, kom hjem fra lofotfisket eller fra finnmarksfiske, pleide Anna Grethe å avlegge rapport om det gale barna hadde gjort så de kunne få den straffen de fortjente.

Elida forteller at Oldine var fra Ringvassøy, og at hun var norsk, i alle fall snakket hun norsk. Isak og Oldine møtte hverandre i Lauksund. De var begge der i forbindelse med fiske, og Oldine kan ha vært kokke. Elida forteller at Oldine var et hyggelig menneske. Isak og Oldines barn:

Carl Edvard Isaksen 1873
Amanda Birgithe Larsen Dyrnes 1878

Carl var født i Oksfjordhamn på Arneng. Seinere sløyfet han Arneng i navnet sitt. Den 28. juli ble Carl og Amanda gift. Amanda var fra Dyrnes i Oksfjordhamn. Carl Edvard kom bort på sjøen mens barna ennå var små, og vi har meget få opplysninger om han. Etter hans død flyttet Amanda tilbake til sin familie i Kjøllefjord. Barn:

Her følger opplysninger om dem:

Alfhild Ottelie Isaksen 3.9.1905 - 16.9.1973. Født på Arneng i Oksfjordhamn. Faren kom bort på sjøen mens hun ennå var liten. Hun begynte tidlig å sy. Nitten år gammel fikk hun sitt første barn, sønnen Rolf. Hun var forlovet, men forloveden omkom på sjøen. I 1940 kom den neste sønnen til verden, Lars Kåre; også hans far druknet, en tragedie som bare var så altfor vanlig blant fiskerbefolkningen der nord.

Alfhild fortsatte i kjolesøm-faget, ble faglært motetegner, arbeidet med a skape kvinneklær og underviste også i skreddersøm. I seinere år arbeidet hun for konfeksjonsfabrikker i Drøbak og Oslo som kontrollør av de ferdige varer. Alfkild var en høy kvinne med svart hår og var beundret for sin likefremhet og selvstendighet. Hun var på slutten av livet aktiv læstadianer. Hun ligger begravet i Kjøllefjord ved siden av sin mor. Barn:

Gudrunn -1974, var gift med Alf Nilsen, bodde i Kjøllefjord. Barn:

Karl (Kalle), gift med Eva Svendsen fra Bekkarfjord, fisker, bodde i Kjøllefjord.

Marie Josefine Mortensen 1875-1930
Anders Mortensen

Marie er datter til Isak og Oldine. Hennes mann, Anders, fra Oksfjordhamn, kom fra Danmark, arbeidet som snekker og fisker. Barn:

Deres familier:

Arthur Arneng 1902-1959. Gift med Christine fra Nikkeby. De bodde i Skjervøy der Arthur, som var fisker, også deltok i det kommunale styre og stell bl.a. som varaordfører. Christine døde i 1983.

Emilie Raattamaa 25.4.1906 - 19.9.1979. Var gift med Reidar 12.9.1909 - 1.6.1977. Barn:

Håkon Severin Andreasen 1908-1971. Var gift med Aminda fra Fikse i Kjøllefjord. Sønn:

Othelie Arneng Skattør 14.10.1912. Gift med Ragnvald Skattør, sjømann. Othelie bor i Asker, og hun har også vært til sjøs i mange år, og har vært innom mange havnebyer, bl.a. Duluth.Barn:

Ingvald Arneng 1915-1983. Ingvald hadde en datter med Marie Eilertsen:

Ingvald ble gift med Therese Konst fra Akkarvik. De bodde i Horten. Ingvald var skipper og fisker. Barn:

Ingvald var flink å fortelle historier. Under krigen var han skipper på egen skøyte, og pleide å plukke opp lik av tyske soldater og sjøfolk. Han pleide ofte å finne dem skylt i land, og leverte dem til tyskerne så de kunne bli registrert og kremert. For dette fikk han godtgjørelse, et beskjedent beløp for menige soldater og en god del mer for offiserer. Noen ganger kunne det være mange lik, og når de fant et offiserslik, gjemte de det så ikke noen andre skulle stjele det fra dem.

Nils Arneng 8.3.1915 - 4.12.1973. Tvillingbror til Ingvald. Han ble gift med Olga fra Hamneidet. Datter:

Han ble seinere gift med Solveig Hansen fra Tromsdalen. Barn:

Laura Andreasen 1920-1938, døde i ung alder av tuberkulose.

Hans Peder Isaksen 1877-1938
Laura Arild

Hans var født i Oksfjordhamn og døde på St. Elisabeth sykehus i Tromsø. I 1904 ble han gift med Laura fra Hamneidet. Mor hennes, Dorotea, var fra Hammerfest, og faren, Olaus, fra Rotsund. I 1907 utvandret de til USA der Hans hadde flere tanter og onkler som hadde emigrert tidligere til Carlton County, Minnesota. De slo seg ned i Thomson. Hans var den gang tretti og Laura tjuesju. Ifølge folketellingen i 1910 for hele USA kunne de begge engelsk, eide hjemmet sitt i Thomson, og Hans hadde "tilfeldige" jobber. Hans oppga Finland som sin fars fødested og Norge som sin mors. Albertine Johnson har fortalt at da hun kom til Thomson i 1917 hadde Hans en god jobb på en kraftstasjon.

Hans og Laura tok seg en tur tilbake til Norge like før den første verdenskrigen for å besøke slektninger og venner, også bror til Hans, Olaus, på Kirkenes. Hjemme hos broren fortalte han om de gode tidene i Amerika, om nok arbeid og høye lønninger. En av dem som lyttet ivrig til dette, var far til Rudolph, Ivar Johnson. Ivar fikk straks amerikafeber og bestemte seg for å prøve lykken i Den nye verden. I 1916 reiste Ivar over og kom til Thomson der Hans og Laura bodde, og året etter kom kona og sønnen etter.

Hans og Laura fikk høre om Vestkysten der det var mye sol og gode jobber, og tidlig i tjueårene flyttet de til Portland, Oregon. Her fikk de seg arbeid, bygde seg et hjem og stortrivdes i det behagelige klimaet. Men da han ble eldre, fikk han helseproblemer, og bestemte seg for å tilbringe sine siste år i gamlelandet. De bygde seg hus i Maursund. Hans døde i 1938 like før den andre verdenskrigen. De hadde ordnet det slik at en niese av Laura skulle arve huset, men Laura skulle få bo der resten av livet. Laura ble i Maursund under krigen til hun måtte evakuere, og huset ble brent av tyskerne. Etter krigen kom hun tilbake til Maursund, huset ble gjenoppbygd, og hun og hennes niese med familie flyttet inn. Da niesen døde, giftet mannen hennes seg på nytt. Laura mistet eiendommen, men fortsatte å bo der til fremskreden alder og dårlig helse gjorde at hun måtte flytte til et pleiehjem i Skjervøy der hun bodde til hun døde.

Rudolph besøkte Laura i Maursund i 1949, og skrev flere brev for henne på engelsk til hennes venner i Portland. Laura var læstadianer og var glad for å være tilbake i Norge, men hun savnet Statene svært. Det ble sagt om Laura Isaksen at ingen kjente kunsten å drikke kaffe så godt som hun.

Hans var storvokst, hadde rødt hår og var en vennlig og hyggelig mann. Rudolph husker han fra sine barndomsår i Thomson. Han kalte han onkel, men Hans var faktisk onkel til Rudolphs fremtidige kone, Solveig. I Norge blir han husket for sine historier fra Amerika. I en av disse var han formann for en gjeng vegarbeidere av så mange forskjellige nasjonaliteter at han måtte rope "varsko her" på 22 språk, og enda pleide det å være en par stykker som ikke gikk i dekning. Hans brukte etternavnet Isaksen selv om broren tok i bruk Arneng.

Olaus Aleksander Arneng 30.30.1879 - 17.5.1961
Anna Sofie Johnsen 6.11.1883 - 4.1.1973
gift 29.9.1907

Olaus var det femte av de sju barna til Isak og Oldine. Det ble snakket både norsk og finsk i barndomshjemmet, for mora snakket bare norsk og bestemor Anna Grethe bare finsk. Som ung mann fikk han seg arbeid i Nordreisa, først hos handelsmann Gjæver i Hamnes og så hos handelsmann Hansen i Storneshavn. I stedet for å bli fisker og småbruker gikk han på amtsskolen i Nordreisa og lærte handelsfag. Han ble reisende og agent og arbeidet for Johan Isaksen, Kiberg.

Det var på en forretningsreise til Hammerfest at han møtte sin fremtidige hustru, Sofie. De ble gift i Hammerfest, og da var Olaus tjueåtte år og Sofie tjuetre. Samme året flyttet de til Kirkenes der det var gode muligheter til å få seg arbeid.

Kirkenes, som ligger en mil fra den russiske grensen, var en utskipningshavn med et anrikningsverk for jernmalm. Olaus fikk arbeid ved A/S Sydvaranger, først i separasjonsverket og seinere på kontoret. Olaus var ansatt ved A\S Sydvaranger i 44 år til 1951. Ved siden av var han fra tid til annen agent og solgte margarin, pianoer, livsforsikring osv. Han var også forretningsfører for bladet Røsten. I tiden frem til 1917 tjente Olaus relativt bra, dette var jo mens pomorhandelen ennå pågikk, og i 1914 reiste han og Sofie til Kristiania til hundreårsjubileet for den norske grunnloven. De kom også til Malmø og København, og rakk akkurat hjem før utbruddet av den første verdenskrig.

Olaus hadde også en liten bistilling som rettstolk i finsk, og holdt finske fagtidsskrifter for å skaffe seg et større ordforråd. Han søkte også om stillingen som rettstolk i samisk, men fikk den ikke. Privat hjalp han folk som bare kunne samisk, særlig når det var saker som måtte drøftes over telefonen, for eksempel med sorenskriveren i Vadsø.

Tjue- og trettiårene var harde tider i Nord-Norge, med arbeidsløshet, streiker, opptøyer osv. Og i 1940 kom krigen og okkupasjonen. De fikk seks barn. Krigsårene var en vanskelig tid også for familien Arneng. Med tusenvis av tyske soldater ble stedet til Festung Kirkenes og var forsyningshavn for Murmanskfronten, og et viktig bombemål for sovjetrusserne. Snart var det ti ganger så mange tyskere som norske. I tillegg kom et stort antall russiske krigsfanger, og en konsentrasjonsleir for 500 norske lærere som nektet å bli medlemmer i en nazistisk lærerorganisasjon.

Tyskerne flyttet inn i mange private hus, og hjemme hos Arneng bodde to tyske offiserer i et rom i første etasje. I et annet rom hadde tyske menige skredderverksted og "lånte" Sofies symaskin. En tid hadde de også et soverom i andre etasje. Det var stadig flyalarm og bombing når det bare var vær til det, ja Kirkenes hadde mer enn tusen flyalarmer og var i den henseende nr to etter Malta. Men Olaus fortsatte ved A/S Sydvaranger, og datteren, Solveig, som var tenåring, gikk på realskolen. Sønnene hadde reist hjemmefra før krigen startet og bodde i Oslo. Etter å ha holdt ut i to år med konstant flyangrep, reiste hun og moren sørover til guttene. Høsten 1943 kom Olaus etter til Oslo, og familien var samlet. Da krigen var slutt, vendte Olaus tilbake til jobben sin på Kirkenes, og snart fulgte Sofie etter. Byen var blitt jevnet med jorden da tyskerne trakk seg ut av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. De flyttet in i en brakke som var satt opp på tomten der huset deres hadde stått, og der bodde de til Olaus gikk av med pensjon. De besluttet å ikke gjenoppbygge på Kirkenes, men planla å gjøre det i Oslo slik at hele familien kunne få glede av det. Olaus fortsatte i jobben til han var vel over sytti år, og kom ikke sørover før huset i Oslo stod ferdig i 1951. Han fikk nå ti gode år der som pensjonist. Sammen med Sofie var han en tur til Kirkenes, og i 1957 feiret de gullbryllup. Olaus døde i 1961.

Sønnen Leif husker at han fikk et telegram fra far sin under okkupasjonen "Har du bøyet kne for Baal? Hilsen far". Han ville vite om Leif hadde meldt seg inn i det nazistiske "Lærersambandet". Det benektende svaret var oppmuntrende for de arresterte lærene som var isolerte og hadde behov for positive nyheter fra sør.

Olaus var flink å fortelle. Da han var reisende, for han ofte i båt i all slags vær, og til lands hendte det at han brukte reinskyss. En gang han kjørte rein, angrep reinen han, og han måtte velte pulken over seg, og så var det bare å vente til dyret ble rolig igjen før ferden kunne fortsette.

Lærer Trygve Laudal, en gammel venn av Olaus, skrev noen minneord i Sørvaranger Avis av 31. mai 1961, der det står som følger:

Barna og etterkommere til Olaus følger nå:

Leif Arneng 14.10.1908 - 20.6.1993
Karin Aamodt 19.3.1916 - 25.3.1989
gift 9.12.1944

Etter folkeskolen tok Leif middelskolen hjemme på Kirkenes og gjorde det utmerket i matematikk og engelsk. Sammen med noen skolekamerater studerte han hjemme for å spare penger. I 1924 begynte han i annen klasse på gymnaset i Tromsø. Han tok artium i 1926, og reiste så til Oslo for å ta forberedende prøver ved universitetet. For å skaffe seg penger til studier og opphold måtte han ta seg jobber innimellom. Han var lærer ved Bøkfjord skole på Jakobsnes, Sør-Varanger, og arbeidet også ved A/S Sydvaranger på anrikningsverket på Kirkenes, bl.a. som platearbeider. Han ble cand-mag. i 1933, og fikk jobb som lærer for en privat middelskoleklasse i Honningsvåg. Siden fortsatte han med å studere fysikk hovedfag, samtidig som han underviste ved Krigsskolen og i Kongsberg. Han ble Cand. real. i 1941 og kunne søke på lektorstillinger ved gymnas o.l.

Gjennom personlige kontakter fikk han jobb ved Oslo Katedralskole. Under okkupasjonen var Kirke-og undervisningsdepartementet nemlig kontrollert av nazistene, så ansettelser ble ordnet uoffisielt lærerne imellom. Han ble ved Katedralskolen ut skoleåret 1946. Det var på denne tiden at Karin og han giftet seg. Hun var utdannet ved Horten tekniske skole og ansatt ved Vulkan, et ingeniørfirma i Oslo. Karin var interessert i sang, og tok timer hos Bokken Lasson, kjent kabaretstjerne fra tyveårenes Oslo og dessuten anerkjent sangpedagog. En av medelevene var Karins kusine, Eva Gustafson, som senere skulle bli primadonna ved La Scala og Metropolitan i Los Angeles.

I 1947 flyttet de til Fredrikstad, en by med et rikt kulturliv. Karin ble medlem av Ceciliaforeningen, som oppførte større korverk som f.eks. Bachs juleoratorium. Leif underviste ved Fredrikstad Gymnas. I 1953 flyttet de til Horten og installerte seg i Karins barndomshjem. Leif var lektor ved Horten Gymnas til han gikk av med pensjon i 1976. Han er en ivrig amatør på piano. I mars 1989 døde Karin etter lang tids sykdom. Senere har Leif to somrer på rad besøkt sin søster og hennes familie i Amerika. Barn:

Odd Arneng 22.3.1913 - 2.10.1969

Odd gikk lærerskolen i Tromsø og underviste i Øvre Pasvik i Sør-Varanger før han søkte seg inn på Statens kunstakademi i Oslo under maleren Reidar Revold. Som kunstner malte han oljemalerier og akvareller, særlig portretter og landskap. Han var også tegner. Han hadde gode kunnskaper innenfor bildende kunst og musikk. Som amatørfiolinist var han medlem av forskjellige ensembler. Odd underviste i frihåndstegning ved Oslo tekniske skole og senere ved Grorud høgre skole. Han bodde på atelieret sitt i huset på Nordstrandhøgda. Han reiste meget, bl.a. til Hellas og Italia. I 1969 besøkte han Solveig og hennes familie i Minnesota. Han døde bare 56 år gammel og ligger begravet på Nordstrand kirkegård. Maleriene og tegningene etter han tilhører venner og familiemedlemmer eller er solgt til folk i Finnmark og Oslo.

Rolf Arneng 3.13.1915 - 12.25.91
Helene Hornæs 7.30.1915 - 4.11.96
gift 1951

Rolf er født og oppvokst på Kirkenes. Etter middelskolen arbeidet han i kommunen. Senere gikk han på Treider handelsskole i Oslo. I Oslo fikk han tuberkulose og tilbrakte flere år på sanatorium. Etter krigen ble han medeier i et mekanisk verksted. Det var Rolf som skaffet familien leilighet i Oslo under krigen, og som fikk tak i tomt på Nordstrandhøgda og stod for byggingen av et nytt hjem. I 1945 ble han forlovet med Helene Hornæs fra Oslo. Helene vokste opp i de harde mellomkrigsåra, og etter ett års yrkesskole begynte hun på en konfeksjonsfabrikk for 15 kroner uken. Senere fikk hun akkordarbeid som syerske, men arbeidsforholdene var elendige. Hun fikk tuberkulose og lå en tid på sanatorium. Deretter arbeidet Helene som syerske på systuen til søsteren sin, og sydde kostymer til Det norske teatret, Nationaltheatret og Oslo nye teater.

I nesten tretti år arbeidet Rolf i Treindustriarbeiderforbundet som regnskapsfører og kasserer. Han stod også for utgivelsen av deres fagtidskrift og for forberedelsen av årsmøtene. Rolf og Helene har også lest korrektur for Tiden Norsk Forlag. De overtok huset på Nordstrand, og bygget om og pusset opp andre etasje. De har vært svært glad i å reise, og har tilbrakt mange ferier i Sør-Europa. To ganger besøkte de USA, det var i 1975 og 1984. I 1986 dro Rolf for tredje gang til USA, denne gangen alene.

Rolf og Helene har vært ivrige vinleggere, og har pleid å bruke kirsebærene fra haven som råstoff. Rolf er glad i å lese bøker, særlig foretrekker han Hamsun. Helene har deltatt aktivt i det lokale foreningsliv og gjør frivillig arbeid ved eldresenteret på Nordstrand.

Foruten at de tok seg av Olaus og Sofie på deres gamle dager, har de huset Kai og Arden og deres samboere, som tilbrakte flere år i Oslo under vietnamkrigen.

Sverre Arneng 23.5.1922 - 13.12.2019
Ingrid Nerås 17.1.1934 - 24.1.2016
gift 15.3.1958

Sverre gikk folkeskolen og middelskolen på Kirkenes. Han begynte på gymnas i Tromsø, men da krigen kom, reiste han til Oslo og tok artium ved Aars og Voss i 1941. Han begynte å studere filologi ved Universitetet i Oslo. I studietiden hadde han en rekke studentjobber, bla. som portør, ekspeditør, kelner, lærer ved friundervisningen, rådhusguide, kontorist, skilærer, og hyggepianist. I Paris hadde han en studentjobb som bud ved den norske ambassaden. Han var også reiseleder for et engelsk reisebyrå i mange sommerferier.

Etter å ha fullført studiene begynte han som studielektor for Studentersamfundets fri undervisning, avdeling Sunndal. Det var i 1956. Høsten 1958 skiftet han over til Sunndal realskole, og med innføring av niårig grunnskole til Sunndal ungdomsskole høsten 1959. I 1958 giftet han seg med Ingrid Nerås fra Eresfjord. Sverre har undervist i engelsk, fransk, samfunnsfag og har også hatt timer ved musikkskolen. Han har vært bibliotekar ved skolen, og styreformann i Sunndal friundervisning. Ingrid er kontorfullmektig ved sosialkontoret. De har hytte i Skardalen i Oppdal. Sverre ble pensjonist i 1989, og den sommeren besøkte han og Ingrid søsteren hans i Minnesota, der de traff hennes familie og ble kjent med deres venner. Barn: