RUDOLPH JOHNSON (*07.03.1916-† 12.01.2007) IN MEMORIAM

Rudolph Johnson
Nástegieddásj, Sálasjvággi / Tromsdalen 18. 01. 2007

Nylig kom budskapet om at Rudolph Johnson var gått bort, i nærvær av sin kone Solveig (Sally) etter lang tids sykdom. Med det har et viktig ledd i den å verdensomspennende samisk-amerikanske kontaktflate blitt borte. Født i Kirkenes og med røtter til Karasjok, Guovdageaidnu, har han alltid vært stolt av sine nordnorske og samiske røtter. Familien flyttet til USA da han var meget ung.

Rudolph var fem år gammel da faren døde. Han har derfor få minner om ham. Han husker imidlertid femårsdagen sin den 7. mars 1921, for da tok Ivar sønnen sin med på skolen for å hilse på læreren. Dengang begynte man på skolen så snart man var fylt fem år selv om det ble midt i skoleåret. Rudolph var selvsagt meget stolt over å bli med faren for å begynne på skolen. Da det ble sommer lekte Rudolph en dag med en nabogutt som het Waino Hill. Da lagde faren ei slynge som en kunne kaste piler med. Pilene hadde et hakk slik at de kunne festes til slynga. De stod i bakdøra, og Ivar viste hvordan en kastet. Han kastet ei pil så høyt at den forsvant av syne, og Waino og Rudolph lurte ofte på hvor langt den gikk, og om den kanskje svevde der oppe ennå. Han har sett en liknende slynge bare en gang siden, nemlig i den samiske avdelingen i Nordiska Museet i Stockholm. Første gang jeg traff Rudy, som den amerikanske versjonen av fornavnet hans ble, var i desember 1976 på vei fra Minneapolis til Duluth der han bodde. Opprinnelig kommer han fra Sør-Varanger med røtter også til Guovdageaidnu og flere steder og slekter i Finnmark. Hans far var fra Brennelv ved Lakselv -- i Porsanger bydebok som skal komme ut snart står det at hans bestefar hadde 44 rein. Rudolph kunne stolt vise fram bestefarens utflyttingsattest som flyttet fra Karasjok til Lakselv, han var dessuten også bestefar til Solveig, sin kone. Han fortalte meg om sin stadig økende kontaktflate med slektninger og miljø i sitt opprinnelsesland. Ved siden av å være amerikaner var han så avgjort også finnmarking! For ham som for de fleste, skulle jeg tro, var det viktig å ha så mye kontakt med røttene sine som mulig. I bilturen nordover passerte vi Universitetet der han var prosessor i biblioteksvidenskap og biblioteksdirektør. Han underviste ikke, men som direktør var han representert i Universitetets styre. Jeg fikk se kontoret hans på Universitetet, og på min oppfordring tok han kontakt med ett av verdens viktigste bibliotek, Library of Congress i Washington DC, og fikk forandret termen «Lapp» til «Sami». Han fortalte hvor gledelig han syntes det var at den antisamiske holdning nå var på retur i hjemlandet, og at en samisk revitaliseringsprosess for alvor var kommet i gang. «And they have even made a map with Sámi place-names» fortalte han meg «I'll show it to you when we get home!» Det var bra å kunne oppdatere hverandre. For meg var det en stor og gledelig overraskelse at det fantes et miljø av samiskættede i Nord-Amerika. Jeg visste jo selvsagt at samer var blitt sendt dit for å drive reindrift for lenge siden, og traff faktisk noen etterkommere av dem på denne turen, et søskenpar med samisk/inuit bakgrunn. Jeg visste ikke da at en av sønnene hans Kai, allerede hadde vært i gamlelandet for å lære seg samisk, som han fortsatt mestret. Jeg traff kona Solveig som hadde omtrent samme kunstutdanning som meg, og malte, deres to sønner og datter traff jeg også. Og hans gamle mor som spurte om jeg visste hvor Ártni/Arnøya var, hun snakket faktisk litt samisk. Men helst ville hun snakke norsk med meg, et barn av de harde tider. Jeg må gjengi en typisk historie som han ofte fotalte om da han først kom til Arnøy (omtrent følgende) Da han spurte om ikke hans morfar var same, var svaret “Neiida.” «Men jeg hørte at han brukte pesk.» -“Det har ikke noe å si – i gamle dager alle brukte pesk.” «Men jeg hørte at han brukte kommaga og skaller.» -“Det har ikke noe å si – i gamle dager alle brukte kumaga og skaller.” «Men jeg forstår at han snakket samisk til daglig.» - “Det har ikke noe å si, i gamle dager alle snakket samisk.”

Familien bodde i en vakker tre-villa i høydedragene med god utsikt over Lake Superior og havnebyen Duluth, det var vinter og bitende kalt. Men varmen hos denne familien gjorde godt. Et sted langs bredden av verdens største ferskavnnsinnsjø, hadde Rudolph sin personlige sieidi, en figurlignende klippe i utkanten av fjæra, som ble en øy når det var flomtid, – fin symbolikk! Jeg har truffet flere av familien igjen ved senere anledninger, under noen av deres opphold i Sápmi. Det var i februar 1982 at jeg fikk besøk av Rudolph mens jeg var aktiv i Sámi Dáiddajoavku/Samisk Kunstnergruppe i Máze/Masi. Han hadde ekstra fri fra jobben, og fant på å dra hit. Siden han bodde på mitt atelier ble det anledning til å bli bedre kjent. Han fortalte mye interessant, om hvordan han som ung var blitt tatt inn til forhør for angivelige kommunistiske sympatier, det var jo dén tiden, og hvordan man i USA får inntrykk av at de har det beste i verden av alt. «Men de har ikke spark, og de dørhåndtakene dere har her , er mye bedre enn i Sambandsstatene (US of A), For ikke å snakke om kvaliteten på TV-bildene!» Han fortalte at etter en reise til Chile med familien hadde han blitt forhørt igjen av myndighetene. Han svarte ikke og unnskyldte seg med at han ikke kunne spansk. Likevel ble han beskyldt for å være spion. Han var ganske kritisk til mye i sitt nye hjemland. Han deltok ofte på PowWow- indianernes fester, og de æret ham da også som den krigsveteran fra annen verdenskrig han var. Dette ble det også gjort opptak av og sendt på samisk TV. De hilste ham med ordene om at «Rudy er også en kriger mot rasisme» og jeg vet hvor mye dette betød for ham, som immigrant, å bli hedret slik av Amerikas urfolk. Foruten å være aktivt mot Vietnamkrigen, var han også aktiv i NAACP (National Association fort the Advancement of Coloureed People) og lignende organisasjoner. Som ung tok han «proletarutdannelse» som «hobo» omflakkende arbeider, deriblant cowboy i Montana. Disse erfaringene preget ham resten av livet. Han var miljøbevisst og hadde aldri egen bil. Men fikk reist en god del likevel. De som vil vite mer om denne samiskamerikanske helten og hans familie kan gå til disse internettsidene: Rudolph Johnson, Pioneer for Sámi Identity av Mel Olsen:
http://home.earthlink.net/~arran2/archive/rudolph_johnson.htm ;
Om slekta hans kan du se mer her:
http://www.arneng.com/sami/nindex.htm#Rudolph Johnson
Han giftet seg i 1949 med Solveig Johnsen også fra Kirkenes, som han traff på Universitetets sommerskole i Oslo. Han var stolt av sine samiske røtter. Vi besøkte og traff mange på hans korte besøk i Indre Finnmark, og da han var dratt etterlyste han en ring han hadde mistet. Den ble funnet igjen hos familien Aikio i Ohcejohka/Utsjoki, og han fikk den tilbake. Nå var viktige bånd knyttet mellom de to miljøer. For meg personlig har det vært en berikelse å bli kjent med ham og hans familie, og det er med stolthet og glede jeg kan fastslå at dette var begynnelsen på noe større. Etter hvert ble det samisk/amerikanske nettverk utvidet, og aktivister som Mel Olsen, Faith Fjeld og Rudys eldste sønn Arden, som velvilligst har bidratt med informasjon, tok initiativ til organisert virksomhet og videreførte et nystartet nyhetsbrev,. Dette er nå blitt til to publikasjoner Báiki og Árran, som fortsatt kommer ut jevnlig med interessant stoff fra begge sider av den Atlantiske ring. Rudolph Johnson ble en del av den åndelige ryggrad for dette. Det er derfor så gledelig at arbeidet fortsettes av hans egne i samme ånd. Fred over ditt minne!

Hans Ragnar Mathisen