I Kirkenes, Norge, som ligger på den nordligste tuppen av landet, lå hennes barndomshjem. Når hun minnes dette Samelandet, snakker hun om klarhet i den arktiske luften, og et spesielt og udefinerbart lys. Jeg kunne tegne før jeg kunne gå. Mine farger kommer fra oppveksten i arktis – svært klare. Det er det mest virkelige, det du så som barn. Alt annet er bare tilføyelser. Som en bevitnelse på dette, inkluderer Johnsons oljemalerier den rike symbolikken fra samene. I begynnelsen av 2. verdenskrig, enda mens Johnson var en ung pike, invaderte nazistene Kirkenes, som ligger like ved den russiske grensen. Etter å ha levd under okkupasjon i to år, men før den endelige ødeleggelsen av hennes hjemby av nazistene, flyttet Johnson sammen med sin mor til Oslo. Der begynte hun på videregående skole og «undergrunns» - kunstskoler, der Bjarne Engebretson instruerte. På denne tiden var de offisielle kunstskolene kontrollert av det nazistiske partiet. Etter krigen begynte hun ved Kunst-og håndverksskolen, og fullførte tre år ved Statens Kunstakademi. På høgskolen var hun elev under Jan Heiberg, som hadde studert under Henri Matisse. I Oslo møtte hun Rudy Johnson, som hun giftet seg med og flyttet sammen med til Duluth. Som hun selv sier: Det var den sanne kjærlighet som førte meg til Duluth. Mens hun var i Duluth, møtte hun den avdøde kunstneren Viola Hart. De ble gode venner, og selv om de malte så forskiellig, mente Johnson at jeg fikk noen å diskutere kunst med. På en av veggene i hennes studio er et maleri på mur som disse to vennene malte sammen i 1959. Johnson har ikke ofte utstillinger, og det virker ikke som hun er spesielt interessert i det heller. Som student ved det nasjonale kunstakademiet i Norge, var hun med i et kunstnerforbund, og ble antatt til en svært prestis|efyllt utstilling ved akademiet tre ganger. Hun har en svært annerledes holdning til dette nå. Jeg var i eliten. Det er bra jeg kom bort ifra det. Kunst er en del av livet, men ikke bare det. Jeg er så heldig at jeg slipper å være avant garde; og det gir en enorm frihet. Jeg sammenligner meg ikke mye med andre kunstnere Jeg liker vanlige mennesker. Jeg liker å involvere meg i kunsten å leve. Maleriene som henger h|emme hos henne, spenner fra realistiske og dokumentariske portretter av hennes barn etter hvert som de vokste, til arbeider med abstrakt ekspresjonisme. Hun beskriver et tidligere portrett av sin mann som i Matisses stil henvist til studieårene under Jan Heiberg. Et oppsiktsvekkende nyere arbeide på utstillingen er kalt Black Swans on the Lake of Inari (Sivarte svaner på Enaresjøen). Ifølge Johnson er hun svært opptatt av en drøm hun hadde om svarte svaner. Det var mens hun bodde i Norge i ett år sammen med sin mann, at hun drømte om de svarte svanene på innsjøen Aárjári/Enare, som er en stor innsjø men mange øyer i Nord-Finland. Hun ble betatt og malte svanene. Det var senere at hennes mann Rudy, som hadde gjørt grundige undersøkelser om samene, fant ut at ifølge samisk drømmetydning, er svarte svaner et varsel om dårlig beite for reinen i den kommende årstid. Jeg var mye mer abstrakt før enn leg er nå. Abstrakt impresjonisme nådde sin høyde på 50 oq 60-tallet. Hva inspirerer Solveig Arneng Johnson? En kombinasjon av ulike ting magefølelsen jeg har om noe, og ting som rører meg for øyeblikket. Jeg ilker a anse meg som en kvinnelig kunstner og en samisk kunstner. Hun snakker om den støtte som hennes foreldre ga henne til å slå seg inn på kunst, og den veiledningen hun fikk av sin eldre bror Odd, som også er kunstner. Hun føler seg heldig som slipper å bli presset til å selge sine arbeider. Min mann gir meg mye støtte, både økonomisk og spirituelt.. og, sier hun.. han danner rammen til mitt liv. Jeg arbeider svært sakte og maler ikke mer enn en time om dagen. Jeg sitter bare en masse inne i studioet mitt; jeq tenker på det hele tiden. Jeq begynner som oftest malingen med en foreløpig skisse — veldig løselig — jeg vil ikke binde noe for fast. |